Drømmende og drønnende stoner rock

Skinke, siesta, surrealisme, sangria. Spania er jo berømt for så mye fint som begynner med bokstaven s. Med Arennas siste plate kan vi nå definitivt føye til soltørket stoner rock på denne eksklusive listen.

Navnet stoner har jo sin, ehem, opprinnelse. Men når jeg tenker på god stoner rock, så tenker jeg sjelden på jazztobakk og illegale substanser, men rent faktisk nettopp på stein. Altså digre kampesteiner som kommer rullende nedover fjellet med et rocketroll som løper ved siden av og gauler nasalt. Se det for deg; det rumler, eksploderer og smeller i en tåkete gitarverden som lukker seg rundt deg på en kilende og litt fremmed måte. Det skal være tungt, smidig og nesten kontrollert, men trollet skal ikke temmes, ikke helt.

Jeg pleide et relativt heftig forhold til legendariske Kyuss i sin tid – et band som satte en standard jeg innbiller meg at få andre band i sjangeren kan matche. Reaksjonen min blir derfor dessverre ofte et lett arrogant meh, hørt det før! når jeg forlater popplatene mine og prøver meg på stoner. Band kan gjøre alt riktig: dundre på med akkurat de feiteste buldreriffene, den perfekte vokalen og den grommeste trommelyden noen noensinne har hørt innenfor grensene av Oorts sky. Jeg liker det, men jeg får meg sjelden til å elske det. Men med Arenna klikker det på plass – forstå det den som kan!

Dette er i mitt hode selve definisjonen på sløy musikk. Akkordprogresjonene er ikke grensesprengende på noen som helst slags måte, de er definitivt sjangertro og det hele framstår som et symfonisk dikt snarere enn en rockeplate. Jeg kan godt droppe å beskrive enkeltlåtene i særlig grad, det gir uansett mer mening å tenke på dette som en plate, en helhet der du må vugge deg inn i stemningen snarere enn å lete etter enkeltlåter, hooks og geniale riff.

Jeg mener å høre inspirasjon fra progrock og melodiøs musikk – og psykedelia så klart. Vokalfraseringene minner meg faktisk litt om popbandet Starsailor som jeg var stor fan av i sin tid. Noe som kanskje kan forklare litt hvorfor jeg som svoren popentusiast har så lett for å like dette (det er for øvrig en subjektiv assosiasjon, ikke en musikalsk sammenligning som sådan).

Bandets oppfølger til debutplaten fra fire år tilbake er så definitivt stoner i elastisk forstand. De guffer relativt sjelden opp tempoet. Siden platen heldigvis ikke er evig lang så er det nesten helt greit at dynamikken ikke er all verden. Men bevares, den finnes. Det er variasjon og taktskifter også, og på Move Through Figurehead Lights nærmer de seg noe som minner om en tradisjonell rockballade – det uten å ødelegge noe som helst, selv med verdens tjukkeste spanske aksent. Det er bare sjarm!

Det er også på akkurat det tidspunktet de burde ha tenkt litt mer helhetlig og pøst på med noe som er kapabelt til å faktisk utløse den enorme energien de har fyrt oppunder i førti minutter. Det åpner lovende med fuzzpedal på The Pursuer. Men dessverre så faller det hele en smule sammen når vokalen kommer inn. Og selv om sangen i seg selv egentlig er helt ok, så føles det også dessverre litt feil å ikke avslutte med et realt drønn. Man skal kanskje ikke skrive så mye om hvordan en plate burde være, men i dette tilfellet er det så utrolig fristende, det utløsende primalskriket mangler og det ødelegger bittelitt synes jeg.

Sekseren ryker med andre ord i siste sving. Men det gjør egentlig ikke så mye. For du verden for en reise jeg har fått være med på, dette er en skikkelig gromskive som skal få lov å følge meg hele sommeren gjennom.