Rootsrock med sykkelhjelm

På Dawes sin fjerde plate får vi servert rootsy rock på sitt mest jordnære. Sangene er hjemlige og nokså alvorlige, men ingen av dem prøver å være større enn seg selv. Den lettere delen av heartlandrocken er nøye innstudert. Du finner smakfull alternativ country i kjernen.

Vi befinner oss med andre ord i en verden trygt unna de fleste ungdommelige utskeielser. Hvis det er fest på gang her, så foregår den i et rolig og landlig hageselskap med en familievennlig mengde Budweisere i kjølebaggen. Tittelsangen All Your Favourite Bands representerer et nostalgisk og elskverdig blikk på venner, familie og biler. Kjærligheten til de nærmeste generelt og til musikk spesielt. Klassiske temaer for artister i dette skiktet.

Både på og mellom linjene ligger det ofte dyp melankoli og familiær omtanke. Poenget blir så til de grader understreket i første vers på tittelsporet: «I hope that life without a chaperone is what you thought it’d be / I hope your brother’s El Camino runs forever / I hope the world sees the same person that you’ve always been to me / And may all your favorite bands stay together» Det finnes en sår form form for hengivenhet til en kamerat, til de nærmeste og det bestående i disse linjene.

Akkurat når bløtkaka glir litt for lett ned i halsen kommer en brun bitter på bordet som gir platen et løft. Den Dire Straits-aktige I Can’t Think About It Now tar virkelig tak i angsten. Teksten er også blant platens fineste: «All these backward glances putting me in danger / Of forgetting how to turn myself around /  It’s just that time just keeps on slipping through my fingers / But I can’t think about it now». Platas mørkeste øyeblikk er også dens mest solide. 

To Be Completely Honest og Waiting for your Call er to av platens svakeste kort, her faller det hele sammen i litt kjedelig rootsballaderi som ikke fungerer for meg. Alle sangene på denne platen er selvsagt laget i hundre tusen varianter tidligere, men det er på disse to låtene der følelsen av å ha hørt det hele før er sterkest. De tar seg sammen mot slutten på en måte som gjør at mitt helhetsinntrykk til slutt må sies å være mest positivt, ikke minst takket være gitarspillet. Bandets åpenbare ledestjerne Taylor Goldsmith sin gitarbehandling er kanskje ikke like bra som Mark Knopfler på sitt beste, men det har mange av de samme kvalitetene rent lyrisk.

Dawes spiller rootsrock for lærere med sykkelhjelm, som er godt gift og går mye i dongeri. Platen holder seg på riktig side av veien og styrer lytteren trygt inn i solnedgangen. Det er ingenting galt i det, og det er i grunnen ikke så mye galt å si om Dawes heller. Det denne platen har mot seg er først og fremst at den mangler liv et par steder. Energien i melodier og tekster kommer ikke helt igjennom til meg som lytter. Det jeg selv føler etter å ha spilt denne plata er at noen flinke musikere har vært på jobb, spilt inn en fin plate og  senere sagt pent adjø og sees i morgen.

Det er godt nok for svin som undertegnede, men det er heller ikke mer enn nettopp dét.