Dualistisk bråkepop til toppkarakter!

Hvor mange fengende hooks får du plass til på en plate som varer i 21 små minutter? Joanna Gruesome gjør et forsøk i verdensrekord på sin oppfølger til den helt ok debuten Weird Sister.

Den Walisiske kvintetten møttes etter sigende på et sinnemestringskurs. Det er nok dessverre for godt til å være sant. Men frontene kan uansett ha vært temmelig steile mellom de to fraksjonene som har ønsket å dra bandet i retning av henholdsvis søt indiepop og kompromissløs hardcore punk. De har løst dilemmaet terapeutisk ved å inngå overenskomster og gjøre begge deler – som regel i samme låt.

Noise pop kalles det på fagspråket, og det passer fint som beskrivende sjangerbetegnelse. For bak mikrofonen veksler Alanna McArdle mellom å glefse som en kvinnevond bikkje, for i sekundet etterpå å trille søtt med markblomster på stemmebåndet. Det er en dualisme i vokalpartiene her som sikkert er teknisk krevende og uansett ekstremt underholdende å høre på.

Hun gjør både det snillere og det mer Riot grrrl-aktige i låtene så storartet at det aldri, ikke i ett sekund, mister sin troverdighet og føles påtatt. Det vrimler av gode eksempler: På I Don’t Wanna Relax høres de første 12-13 sekundene ut som noe Napalm Death fint kunne stilt seg bak. Men det er før de plutselig og helt uanstrengt høres ut som noe fra en svensk twee pop-festival.

Egentlig hadde jeg tenkt å gi dem en femmer, jeg måtte bare å finne noe å trekke for. Lengden? Spill den en gang til! En låt som er litt dårligere enn de andre? Finner den ikke! En vag følelse av at et eller annet ikke er helt perfekt? Jeg føler kun eufori!

Enda et eksempel på et fantastisk musikkår så langt i år, det er bare å glede seg til fortsettelsen.

(PS. Tok du ordspillet i navnet? Joanna Newsom der altså. Det blir bare for dumt. Jeg elsker det!)