Nordnorske forbannelser!

Året er på hell og mørketida er her. Hva er vel da mer riktig enn å lytte til hardtslående rock fra Nordens Paris; Tromsø? Vederkast skjuler seg bak ett av de mest intense plateomslagene jeg har sett her hjemme på lang tid. Musikken er heller ikke noe å fnyse av – dette er fengede stonerrock med sprett i stegene.

Når man er over gjennomsnittet interessert i musikk er det ofte vanskelig å bite over for alt man måtte like; det skjer altfor mye til at det er mulig. Dette er dessverre en «ond» sirkel også, siden man hele tiden oppdager nye band samtidig som man må sjekke ut de nye – eller eldre – skivene til band man allerede har fått et forhold til. Da er det ofte kontaktnettverket, sosiale medier og ren flaks som fører til at man oppdager ny lyd. Vederkast er et slikt band for min del – de sendte meg en e-post med en forespørsel om å sjekke dem ut. Jeg hadde nok aldri funnet frem til dem på engen hånd, men i det «Malison» farer ut av høyttalerne mine, er jeg glad for denne oppdagelsen.

Northern Gothic er et album som legger sine låter på tidvis kjente stier; på samme måte som Delvoid har de nok skiver av Tool i platesamlingene sine. Men, der Delvoid vendte seg mot amerikanernes mer filosofiske sider, har nordlendingene i stedet benyttet seg av Tools evne til å lage effektivt hardtslående rock. Litt Undertow mot Lateralus, på en måte. Plata åpner med «Skirmish» som gir meg det samme glade trøkket som nederlandske Death Alley ga meg med åpningssporet på sin langspiller tidligere i år, men der hollenderne tar den helt ut i et syttitallsinspirert retrodriv, velger Vederkast seg en tur innom nittitallets sjelfulle alt.rock. Låtene til band som Soundgarden, Alice In Chains og beslektede band føles ikke helt fjernt fra det nordlendingene åpner sitt album med. Det riffrike klimakset lukter dog mer av en sulten samtid og får meg til å headbange lett foran PCen.

Da er det lett å fortsette rett inn i mørket til «The View» som fortsetter å skue til nittitallet, men det lukter likevel også av nyere stonerrock, som Torche, som har forstått vitsen med gode melodier. Her headbanger man ikke kun til riffene, men lar også rockfoten få komme ut på dansegulvet. Denne kombinasjonen er nok et av grepene bandet kan benytte for å slå frem sitt kommersielle gjennombrudd – jeg ser for meg at deres rocka dansende driv passer godt i konsertmørket.

Onde tunger vil kanskje mene at et spor som «Malison» bærer en del av grønsjens dårlige rykte på sine skuldre, men det gjør meg absolutt ingenting – riffene til Finn Fodstad og Sindre Bakland danser, Magnus Tornensis‘ trommer buldrer og stemmen til Paul Aronsen gir meg glad gåsehud. Hva er vel rollen til rock’n’roll i dag? Skal den være en dresskledd, politisk korrekt synser eller skal den ha det moro i gjørma sammen med fålket? Selv er ikke jeg tvil om hva svaret burde være!

«My Burden» og «Leave Them Behind» er to av låtene som lukter sterkest av Tool, men det gjør meg lite. Når amerikanerne til stadighet utsetter nye utgivelser, er det befriende med band som tar opp stafettpinnen deres og trekker lydbildet ned til den sultne grasrota igjen. Det er også solide doser av bandets andre inspirasjoner og, ikke minst, de selv. Dermed låter det mer av arktisk mørke enn av nattgatene i L.A. av bandets album.

Vederkast har lite tid til å bygge låtene inn i en quiet/loud-estetikk – i stedet ryker de i større grad rett løs på lytteren. Det passer låtene deres godt; hør bare på hvor lett avslutningen av «Into The Unknown» legger opp for «Forget Me Not». Lekkert – dette grepet gjør bl.a. «Meliora» mye ut av, men selv nær 9 minutter lange «Remain» er et spor som formerlig roper «no bullshit!». Et såpass langt spor, som umiddelbart tar «the pedal to the metal» står kanskje i fare for å brenne alt kruttet vel tidlig, men jeg føler ikke det er tilfelle for finalesporet.

De skriver selv at bandnavnet spiller på en nordnorsk myte; forbannelser kastet av underjordiske vesener mot intetanende uskyldige. Heldigvis er det ingen behov for trusler denne gangen; Northern Gothic er blitt et levende og ivrig album med flere knallsterke låter – dette vil vi ha mer av!