Månedens klassiker: Pavement – Crooked Rain Crooked Rain
Pavement. Dette bandet ble, og er fremdeles, mitt viktigste ankerpunkt i nittitallets lo-fi. Andre band i sjangeren er kanskje viktigere for deg – som f.eks. Sonic Youth, Sebadoh eller Guided By Voices – men for meg var det alltid de muntre slackerne fra Stockton i California som var de viktigste ledestjernene. Med album som «Slanted & Enchanted», «Wovee Zowee», «Brighten The Corners» og «Terror Twilight» var de evig til stede på barrikadene til lo-fi-musikken.
[«Lo-fi is a music or production quality in which elements usually regarded as imperfections in the context of a recording or performance are present, sometimes as a deliberate stylistic choice»]
Men – det var med albumet «Crooked Rain Crooked Rain» fra 1994 de fikk grep om mine hjerterøtter. Som med mye av musikken jeg oppdaget i første halvdel av nittitallet, så var det også gjennom Richard jeg fant Pavement. I utgangspunktet føltes musikken på albumet vanskelig og kantete, men etter en håndfull gjennomlyttinger satt kroken der den skulle og siden den gang har dette albumet, og resten av bandets diskografi, vært en viktig del av min musikalske personlighet og min rockkrønike.
Så, hva er det som er så spesielt med dette albumet? Vel, musikken låt «unikt» – man kunne kanskje med lo-fi-etiketten samle de i samme sekk som Sonic Youth, og Sebadoh, men de var likevel ganske alene i sitt nabolag. På dette albumet maktet de å mikse kunstmusikken fra Sonic Youth og melodiene til Sebadoh på en helt herlig måte, der gode melodier føltes «større» enn seg selv på et vis.
Men, for meg startet det allerede i det jeg så plata for første gang. Omslaget er en vakker collage som både føles som et slags alter, og en glossy magasinforside. Det trakk meg inn med sin DIY-tilnærming, og var en illustrasjon på det som befant seg på rillene på albumet.
Første låt ut må bli åpningssporet «Silence Kit». Jeg synes førstelåta på ethvert album skal være strålende – den har ansvar for å hekte lytteren fast og skaffe reell oppmerksomhet for det som skal skje senere. Det klarer den med bravur her – etter en smått kaotisk intro endrer den form til en popperle og avslærer at Pavement makter å balansere på knivseggen mellom kunstmusikk og pop.
«Cut Your Hair» ble, sammen med «Range Life», en liten hit for bandet og det corny tekstuniverset til vokalist Stephen Malkmus leverer linjer som bikker over det absurde og abstrakte der flow ofte føles viktigere enn mening, «Hit men wearing muzzles / Hesitate you die / Look around, around / The second drummer drowned / His telephone is found». Men, tidvis er det også selvrefererende til egne opplevelser om hår klipp og turneer med Smashing Pumpkins og Stone Temple Pilots, «Out on tour with the Smashing Pumpkins / Nature kids, I, they don’t have no function / I don’t understand what they mean / And I could really give a fuck».
Nydelig, skakt album som for evig og alltid vil være uforståelig for algoritmene til kunstig intelligens.
