King Gizzard & The Lizard Wizard – konsertopptakets mestre!

Konserter er selve rosinen i pølsa for min del når det kommer til musikkopplevelser. Ja, man kan ofte få gåsehud og drømmetid av å høre en LP på hodetelefonene i sofakroken, men å få de samme følelsene i et konsertlokale med mange andre, er en helt egen opplevelse.

Mange forsøker å destillere denne følelsen på en LP – med sterkt varierende suksess. For min egen del vil alltid liveplater som Deep Purples «Made In Japan», Håkan Hellströms «Håkan Boma Ye» og den første konserten til Bruce Springsteen og hans E Street Band i Europa i ’75 være sikret en spesiell plass i mine hjertekamre. Men, det er dessverre langt flere album som forblir opptak av blasse kopier av studiolåtene, og ofte kun utgitt som en kontraktuell forpliktelse til plateselskaper.

Noen band har likevel gått above and beyond hva angår sitt forhold til konsertopptakene, og det internasjonalt best kjente eksempelet på dette, er vel The Grateful Deads opptaksserie som går under navnet Dick’s Picks som er en lang rekke konsertopptak utgitt av bandet som dokumenterer konserter fra bandet i ulike faser av deres diskografi. Her hjemme forsøkte først Motorpsycho seg med noe av det samme med utgivelser under navnet RoadWorks der de utga 5 doble livealbum. I de senere år har de derimot valgt å publisere egne, og andres, opptak på sin egen hjemmeside.

Det jeg dog vil skrive om er det australske bandet King Gizzard & The Lizard Wizard sitt forhold til konsertopptaket. I 2019 begynte de nemlig med å legge ut opptak av sine konserter på sin internettside, og meldte at «alle» var velkomne til å laste ned dette gratis, og deretter utgi dette i fysiske format. Det eneste man forpliktet seg til å gjøre var å sende testpressinger tilbake til bandet. Disse offisielle bootlegene har siden den gang bare blitt større, utgitt oftere og føltes stadig mer som virkelige gavepakker til bandets disipler.

Jeg begynte mitt forhold til bandet flere år tidligere med I’m In Your Mind Fuzz og deretter den strålende Gum Boot Soup som var en samling med låter de ikke følte passet inn på de 4(!) andre skivene de ga ut i 2017. Deretter kjøpte jeg inn stadig flere av deres studioalbum, og likte det jeg hørte, men det var ikke før jeg kjøpte deres to konsertalbum Chunky Shrapnel og Live In San Francisco ‘16 jeg forsto at her var det mer å hente – MYE mer å hente.

Dermed begynte jeg min vandring inn i mylderet av utgivelser – som allerede i 2020 var en god håndfull opptak. Jeg forsto raskt at valget mellom utgivelsene burde i stor grad knyttes opp mot de enkelte konsertenes låtlister – selve kvaliteten var uansett strålende.

Så hvis man ser bort fra to album med opptak fra San Francisco i ’16 – et offisielt album og en bootleg – samt Chunky Shrapnel, så er det i 2019 denne vandringen begynner. Den første bunken med konsertopptak fikk jeg samlet i en monsterboks (bokstavelig talt) og den slo med ende over – dette var stas.

• Thebarton Theatre, Adelaide 12.07.19
• Riverside Theatre, Milwaukee 23.08.19
• The New Belgium Brewing Company, Asheville 01.09.2019
• Alexandra Palace, London 05.10.19
• Ancienne Belgique, Brussel 08.-09.10.19
• L’Olympia, Paris 14.10.19

Dette er opptak som føles særdeles optimistiske, og i ettertid forstår jeg de også ble viktige for meg, med tanke på den pandemi de for evig vil ha som kontekst. Alle disse albumene er enten doble eller triple, så det er mye musikk å hente. Det er vel også høyst forståelig siden de allerede her hadde utgitt en lang rekke studioalbum de kunne hente materiale fra, og det har jo bare fortsatt.

Allerede fra første bootleg ble det lagt mye arbeid ned i omslagene til disse LP-utgivelsene, samt at de fleste også er på farget vinyl (gjerne øko-vennlig siden bandet er klimaforkjempere). Her er det mytiske skikkelser, monstre, trollmenn og psykedeliske eksplosjoner som setter et herlig førsteinntrykk. Musikken er en inspirert og herlig miks av den garasjerocken de vokste ut fra (med blikket godt festet på Thee Oh Sees) og den indierocken de benyttet som base for sine senere krumspring med en stadig sterkere egenidentitet.

2020 ble naturlig nok noe redusert med tanke på den lockdown man følte både her hjemme, og internasjonalt. Jeg husker den snodige følelsen av å sitte på en benk i Hvervenbukta i mars og se ut på en isblå Oslofjord og føle både lettelse og fangenskap i hjemmekontorets ukjente klør.

Men, i 2021 ble lukene åpnet og jeg fikk tak i noen av de neste opptakene fra bandet:

• Sidney Myer Music Bowl, Melbourne 28.02.21
• Enmore Theatre, Sydney 22.04.21
• Princess Theatre, Brisbane 19.12.21

Kanskje er det ingen tilfeldighet at disse opptakene er fra Australia siden mange land likevel holdt grensene stengt selv om man åpnet opp hjemme. Jeg husker gleden av å kunne nesten glemme «en-meteren» og gå på en konsert der man delte denne fantastiske opplevelsen med alle andre i sal og på scene – en nesten berusende opplevelse.

Nå hadde lidenskapen til dette australske bandet vokst i størrelse og kanskje forbigått selveste Motorpsycho i mitt hjerte. Det høres kanskje ut som helligbrøde, men det jeg føler for denne banden musikere overgår de umiddelbare følelsene jeg har for trønderne, de amerikanske Osees og Ty Segall, samt britiske Nick Cave (og hans Bad Seeds) og Mogwai.

Dermed var det ingen tvil at jeg skulle kjøpe meg deres konsertopptak fra tre maratonkonserter i USA i 2022 – i løpet av tre kvelder på samme scene skulle de spille 3-timerskonserter der ingen låter skulle repeteres. Dette oppsettet markerte også starten på utgivelsesrekken av konsertopptak fra europeiske Fuzz Club og amerikanske Levitation som de siste årene har gjort det mulig å kjøpe ALLE bandets konsertopptak etter 2022 i fysisk format. Det er ikke lenger å forvente at man får tak i alle – i hvert fall ikke med en normal lønningspose. For noen år siden la bandet – eller noen av deres disipler – ut alle bandets  bootlegs på en profil som heter bootleg gizzard, og per i dag er det hele 76(!) konserter som ligger tilgjengelig der 57 av de er opptak fra perioden 2023-25! Likevel – det har blitt en del vakre LP-bokser i hus her hjemme:

• Bonnaroo, Manchester 17.06.22
• Red Rock Amphitheatre, Morrison 10.-11.10.22 og 02.11.22
• The Caverns, Pelham 01.-04.06.23
• The Salt Shed, Chicago 11.-13.06.23
• Forest Hills Stadium, New York City 16.-17.08.24
• The Gorge Amphitheatre, Quincy 14.09.24
• The Rady Shell at Jacob’s Park, San Diego 02.11.24
• Regency Ballroom, San Francisco 06.11.24

Det har dermed blitt viktigere å finne de spesielle opptakene enn å ha flest mulig. Når det gjelder denne siste listen med konserter, så er konsertene i Morrison, Chicago og New York gode eksempler på bandets maratonkonserter, mens boksen fra The Caverns i Tennessee er hele fire konserter – to elektriske nede i en underjordisk hule, et akustisk sett utendørs, og et siste elektrisk sett utendørs der bandet spilte i drag i protest mot delstatens forbud mot dragshow.

Hva angår de tre andre konsertene i 2024, så er det et elektrisk sett, et akustisk sett og et sett fra et rave de gjorde i San Francisco dagen etter Donald Trump vant presidentvalget der bandet sørget med et publikum som definitivt ikke var republikanere.

Så – hva viser fremtiden? Vel, jeg venter på å få hjemsendt en LP-boks med opptak fra bandets Europaturne i fjor. Dette er en real hyllest til The Grateful Dead da LP-boksens omslag er en utilslørt homage til The Deads legendariske konsertalbum Europe ‘72. I det jeg skriver disse ordene bestiller jeg også opptakene fra bandets recidency over tre kvelder i et nedlagt fengsel i Litauen; og ved å låne øre til bootleg gizzards digitale utgivelser er det bare å glede seg – dette var toppkvelder av klasse der heavy metal frontkolliderte med både elektronisk rave og fengende indierock.

Deretter er det vel bare å kjøpe en boks om året – det får holde. Men, det mener jeg at jeg har fortalt meg selv tidligere…