Der villmarken finner sin stemme: Blackbraid – Blackbraid III
Jeg har klasket ut min elsk for det amerikanske enkeltmannsbandet Blackbraid i to-tre år nå. Og mannen bak har levert sitt tredje album på like mange år – debuten i 2022, andrealbumet i 2023, og nå «Blackbraid III» i 2025. Alle selvtitulerte. Undertegnede er av den oppfatning at dette er noe bortimot et musikalsk geni, for det burde være umulig å gi ut tre så sterke album på så kort tid. Men her er vi.
For deg som ikke har fått med deg hva slags musikk dette er, eller som har glemt, eller som ikke kunne brydd deg mindre om hva jeg kommer drassende med – du sistnevnte kan skippe fram opptil 10 minutter, tidskoden står sannsynligvis i episodebeskrivelsen – så kommer det en kort briefing her:
Mannen bak Blackbraid heter Jon Krieger, er i tidlig 30-årene, og kaller seg “Sgah’gahsowáh” – som betyr «The Witch Hawk» på Mohawk. Ikke fordi han selv har Mohawk-blod, men fordi han bor på Mohawk-land og vil hedre stedet. Hans egne urfolks-røtter ligger i det sørlige USA; han ble adoptert som nyfødt. I 2020 kjøpte han og kona seg et hus dypt inne i Adirondack-fjellene i New York, og det var da alt klikket på plass. Han hadde spilt gitar siden han var ti, men aldri funnet sin stemme. Villmarken ga ham den. Musikalsk tar han utgangspunkt i klassisk skandinavisk svartmetall – tremolo-picking, blast beats, den gutturale vokalen – men blander inn Native American-fløyte, akustiske mellomspill og naturlyder fra skogen rundt seg. Låtene er ofte episke, gjerne åtte til ti minutter lange, med tekstunivers som kretser rundt natur, urfolkshistorie og kolonialismens arv. Han jakter, fisker, driver taxidermi – og spiller alle instrumenter selv. Helt uavhengig, forresten – han har takket nei til alle plateselskaper, inkludert Metal Blade. New York Times skrev til og med en helsides profil av ham i 2023. Ganske heftig for en fyr som var totalt ukjent to år tidligere.
På sitt tredje album fortsetter han i samme stil: episk black metal koblet direkte på urskogen han er vokst opp i. Deilig tyngde og aggresjon, men også iblandet naturlyder, gamle etniske instrumenter og en atmosfære – i både musikk og tekster – som gjør dette til en spesifikk reise. En reise gjennom en hardfør villmark som ikke tilgir, der liv og død er samme ting.
Episenteret i albumet for meg er tredjelåta, «The Dying Breath of a Sacred Stag». Et bombardement av en låt, men som samtidig har hooks og dynamikk som er typisk for Blackbraid – den treffer deg i mellomgulvet og slipper ikke taket. Den neste låta, «The Earth Is Weeping», er mer en meditasjon der du føler du sitter rundt et leirbål i skogen. Disse to låtene viser hvilket spekter Blackbraid spenner seg over. Det blir nesten morsomt når neste spor, «God of Black Blood», starter med at han nærmest kalibrerer sin beste gutturale growl, hoster og harker litt – og hvis du følger tidskoden så kan du høre det akkurat nå – og så braker det løs i midtempo med høy gitarføring og det noen har kalt «scorched-earth screams». Vokal som forbrent jord, på godt norsk.
Dette er akkurat slik jeg vil at black metal skal høres ut. Andre vil være sterkt uenig med meg. Men mitt argument er at Blackbraid tilfører sjangeren en musikalsk bredde og mange lag som er både nytt og velkjent på en gang – og ikke minst har en vinkel og et utgangspunkt som er unikt. For meg er et natur- og urinnvånerperspektiv langt mer interessant enn det jeg opplever som mer poserende opplegg gjennom Satan-estetikken andre driver med. Det trenger ikke være dårlig det altså, men her er det mye kjøtt på beina. Albumene til Blackbraid har så mye du kan oppleve og oppdage etterhvert som du hører på dem. Så også på dette tredje albumet. To tomler opp.
