En stødig tilvekst med gotisk patina
Jeg lot meg vippe av pinnen av en YouTube-anmelder. Der, det er sagt.
Første gang jeg hørte «Ascension» tenkte jeg: «Jo, dette er skikkelig bra – akkurat sånn Paradise Lost skal låte nå.» Så ramla jeg innom Banger.tv på YouTube, fikk servert en småsjefete slakt fra han ene litt køddete fyren der, og plutselig satt jeg og lurte på om jeg hadde hørt feil plate. Men etter noen runder til – og et lite oppgjør med egen feighet – lander undertegnede på at magefølelsen stemte bedre enn den sure YouTube-tiraden.
For de som ikke kjenner til Paradise Lost: Vi snakker om et britisk band fra Halifax som har holdt på siden 1988 – og som praktisk talt oppfant gothic metal med albumet «Gothic» i 1991. Sammen med Anathema og My Dying Bride utgjør de det som kalles «The Peaceville Three», selv om det er en litt mytologisert greie. Nick Holmes på vokal og Gregor Mackintosh på gitar har vært der fra starten, og bandet har solgt over to millioner album. «Ascension» er deres syttende studioalbum. Syttende! Det alene fortjener respekt.
Og «Ascension» er akkurat den typen Paradise Lost-plate jeg vil ha i 2025: mørk, melodisk, med den tunge, seige elegansen de har perfeksjonert siden «Draconian Times» og «Icon». Ingen revolusjon, men det er heller ikke poenget. Dette er et band som vet hvem de er, og som tør å lene seg inn i sitt eget univers uten å be om unnskyldning.
Melodiene sitter. Refrengene kommer ikke løpende inn døra på første gjennomlytt, men de sniker seg inn bakveien og blir der. Flere av låtene har den klassiske Paradise Lost-greia: verset er nesten like sterkt som refrenget, og du går rundt og nynner på hele låta – ikke bare ett klimaks. Det er et veldig godt tegn.
Nick Holmes låter mer til stede her enn på en del av de ujevne platene. Sliten og bestemt på samme tid, på den gode måten. Ikke «flinkis-vokal», men karakter. Han har gått fra death grunts på debuten til det han selv kaller en «James Hetfield-stil bark» – og nå, trettifem år senere, har stemmen hans en forsonet tyngde som kler materialet. Gitarene har den blandingen av tunge riff og sørgmodige lead-linjer som ligger og gråter over toppen. Produksjonen er stor uten å være klinisk – litt kant igjen i lydbildet, og det kler dem.
Er alt perfekt? Nei. Plata er et par låter for lang, og noen spor glir litt inn i hverandre. Men det er dødvekt, ikke kræsj. Høydepunktene veier tyngre enn fyllmaterialet, og helheten gjør at jeg faktisk får lyst til å høre plata igjen – ikke bare plukke ut to-tre spor til en spilleliste.
Så ja: Jeg stoler på egen magefølelse denne gangen, ikke på en småsleivete YouTube-anmelder. «Ascension» er en sen, men stødig tilvekst til Paradise Lost-katalogen. Ikke et mesterverk, men absolutt en plate å synke ned i når du trenger melankoli, tyngde og gode melodilinjer med gotisk patina.
Gå og lytt selv. Se om du også lander på at du hadde rett første gang.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
