Et mesterverk skapt i sorgens tomrom
Siden jeg oppdaget Moron Police ganske så seint som i desember 2021 gjennom albumet «A Boat On The Sea» takket være Tarjei Strøm på P13, så har jeg elsket dem og hele uttrykket deres. Prog-pop-rock med masse melodi, lekenhet og hooks på hooks, spilt og sunget på mesterlig vis? Jada, hele veien til alle topplister! Det eneste jeg kunne tenke på var: når kommer neste plate?
Og så skjer det tragiske: Trommis Thore Omland Pettersen døde i en forferdelig elsparkesykkelulykke i januar 2022, og alt falt i grus. For min del tenkte jeg vel at her blir det stopp på dette fantastiske bandet før jeg får fulgt dem skikkelig. Men i tomrommet etter Thore ble det skapt et nytt album – sakte, men sikkert – og resultatet fikk vi høsten 2025 i form av albumet «Pachinko».
Og dette har blitt et album som vokser og vokser, med praktfulle melodier, store arrangementer og tidvis intrikate og morsomme partier, akkurat slik som forventet. Samtidig ligger det helt tydelig et mørke og en sorg under alt. Moron Police er også et band som får selv meg til å legge merke til tekstene – og det er godt gjort, og da mener jeg på en god måte. De er alltid ettertenksomme og interessante, og denne gangen lefler de mer med livet enn med de store politiske og globale spørsmålene som de tidligere har tatt en god del stilling til (i likhet med et annet band jeg har på årets toppliste).
Det er Sondre Skollevoll fra Farsund som er hjernen og hjertet bak dette bandet, og han har hentet inn Billy Rymer – kjent fra det legendariske The Dillinger Escape Plan – bak trommene. Et valg som virkelig fungerer. Rymer bringer med seg en teknisk briljans som passer Moron Police som hånd i hanske, og det høres ut som om han har vært der hele tiden.
Albumet strekker seg over en drøy time, og høydepunktet er uten tvil det 15 minutter lange tittelsporet «Pachinko» som er delt i to deler. Her får du alt bandet kan by på: de store melodilinjene, de uventede vendingene, synthene som folder seg ut som silkebånd, og en emosjonell tyngde som treffer deg rett i mellomgulvet. Det er prog på sitt beste – ambisiøst, men aldri kaldt eller utilgjengelig.
Men det er avslutningssporet «Giving Up the Ghost» som virkelig får det til å knyte seg. For der hører du Thores siste trommeopptak, spilt inn før han døde. Det er en melankolsk og vakker avslutning på et album som handler om nettopp dette: vennskap, tap, kjærlighet og delte minner. Undertegnede satt med gåsehud og blanke øyne første gang jeg hørte det. Og andre gang. Og tredje.
Moron Police fortjener langt større oppmerksomhet enn de har fått utenfor Skandinavia. De har alt: musikalsk virtuositet, smittende melodier, intelligent humor og en evne til å treffe deg emosjonelt når du minst venter det. «Pachinko» er et album laget i sorg, men det stråler av liv. Det er et mesterverk fra et band som nekter å gi opp.
Jeg mistenker at dette albumet vil fortsette å klatre hos meg i årene som kommer.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
