Fullmodnet post-punk fra San Francisco
Ojoj, jeg holdt på å gå glipp av at Spiritual Cramp hadde gitt ut nytt album! Fordi man følger med på så mye forskjellig musikk til enhver tid og det ikke er så lett å holde seg organisert – et overflodsproblem – så kan man få noen bugs i systemet noen ganger. Og det må ha skjedd med Spiritual Cramp fra San Francisco. For jeg har skrevet om dem tidligere og var sikker på at jeg hadde fulgt dem i min foretrukne strømmetjeneste, som vi ikke lenger nevner med navn, men det rimer på «ikke-akkurat-hi-fi». Men det gjorde jeg ikke, så da deres andrealbum «RUDE» kom ut i oktober satt ikke jeg klar med hodetelefonene. Men på grunn av en helt tilfeldig Instagram-video nå for en ukes tid siden så oppdaget jeg det, og herregud så takknemlig jeg er for det! Takk til Scott Lipps på Insta, for dette albumet er SÅ fett!
Tidligere har jeg ment at de hørtes ut som om de øvde i nabogarasjen til The Clash på 80-tallet, og det er en påstand og beskrivelse jeg vil stå fast ved i dag også. Det er den typen rock, med punkreferanser – der du hører tydelige «London Calling»-referanser her og der, men vokalstilen er mer lat og mer arrogant. Og så er det mye post-punk her – noe som kanskje ikke er så rart når du vet at vokalist Michael Bingham og bassist Mike Fenton startet bandet etter å ha forlatt post-punk-bandet Creative Adult. Det er folk som generelt liker mer alternativ rock fra 80-tallet vil kunne sette pris på.
Energien her ligger ikke nødvendigvis i selve tempoet eller trøkket, men i attituden. Lyden er småskitten og røff uten å bli rotete – det er en atmosfære der du nesten kan kjenne lukten av øl på veggene og føle det klissete gulvet under føttene. De utstråler en «fuck off»-holdning, men ikke mot publikum. Det er mer en holdning rettet mot verden generelt.
Best av alt er at jeg synes «RUDE» er enda bedre enn det de var tilbake i 2022 da jeg oppdaget dem første gang. Da var de mye mer up-and-coming, mens her høres de ut som et fullmodnet band som spiller helt ut alle sine inspirasjoner og har laget 13 knallsterke låter fordelt på 31 minutter og 45 sekunder. Helt perfekt lengde!
Når jeg begynte å skrive på dette hadde jeg bare trekk for et par låter, inkludert en ganske irriterende fløyte/plystreaktig lyd de bruker i den ellers strålende låta «New Religion». Og så var jeg ikke helt sikker på «You’ve Got My Number» – en duett med Sharon Van Etten, som jeg forøvrig synes er en ganske kjedelig artist ellers også. Den syntes jeg ødela mye av driven som ellers er på denne plata. Men den har vokst litt på meg etterhvert, og nå lurer jeg litt på om jeg faktisk liker den ganske godt.
Jeg digger de første tre låtene: «I’m an Anarchist», «Go Back Home» og «At My Funeral». Og jeg synes noen av albumets beste låter kommer mot slutten, som starter med min absolutte foreløpige favoritt «True Love (Is Hard To Find)» – en helt nydelig og drivende sak som er bandet på sitt mest melodiske og «poppa».
Jeg har nevnt at her er det mye The Clash på et vis – hør på låtene «Crazy» eller «Violence In The Supermarket» – noe de selv også sier. Men det er også mye klassisk rock med veldig lite glamour og polert lydbilde. Andresporet «Go Back Home» tar mange cues fra The Hives og mer typisk scandirock, for eksempel. Disse igjen tok selvsagt sine cues fra andre igjen. «Young Offenders», blant annet, minner litt om Franz Ferdinand, for en nyere referanse. Dette er ekte rock, for ekte folk, fra gølvet og til massene. Vokalist Bingham synger mye mer og enda bedre enn før – en stemme som har utviklet seg fra primitiv bark til noe som minner om en blanding av Tim Armstrong fra Rancid og Joey Ramone. Og låtene henger fint sammen.
Summen er en plate som er lett å like, men den er samtidig ikke uten motstand og er på ingen måte kommers på noe vis. Jeg vil bare si at dette er mulig å digge for ganske mange, og jeg er ganske sikker på at dette er et album som de aller fleste vil kunne sette pris på. God og tilgjengelig rock med tekstur og dybde finnes definitivt fortsatt, og det skal vi ikke ta for gitt.
