Kunsten å bygge verdener
La meg bare slå det fast med én gang: Deftones har aldri vært et band jeg har hatt et nært forhold til. Vært innom, ja. Hørt litt her og der, nikket godkjennende til et og annet spor. Men aldri fått det til å klikke skikkelig. Så dukket «private music» opp i august 2025, og plutselig var døra åpen. Ikke fordi plata hadde gjort noe nytt. Fordi jeg endelig møtte den halvveis.
Sånn er det ofte med de beste albumene. De gir seg ikke på første forsøk. De vil at du skal jobbe litt først.
«private music» er en aldeles strålende plate. 11 spor over drøye 42 minutter, og ikke et svakt øyeblikk å spore. Stemningen er melankolsk og ettertenksom, men alder tyngende. Det handler mer om savn, om ubesvarte spørsmål som blir hengende. En ulmende uro, men samtidig noe varmt under overflaten.
Lydbildet plasserer seg trygt i sent 90-tall og tidlig 2000-tall – og det er ment som et kompliment. Klangen, atmosfæren, melodiføringen kunne vært hentet rett fra den epoken, og det gir fullstendig mening: det var jo da Deftones slo gjennom. Bandet fra Sacramento har holdt på siden 1988 – over 35 år – og med «White Pony» i 2000 etablerte de seg som noe langt mer enn bare et nu-metal-band. De blandet inn shoegaze, trip-hop og post-rock på en måte som få andre turte. I stedet for å høres gammeldags ut, høres det bare gjennomarbeidet ut. Det vekker minner om andre ting fra den perioden, selv om yours truly ikke nødvendigvis greier å ramse opp alle referansene på stående fot.
Første spor, «My Mind Is a Mountain», etablerer tonen umiddelbart. «Infinite Source» på plass fire er en jeg stadig trekkes tilbake til – en opplagt singelkandidat om man tenker i de banene. Men den som virkelig har plantet seg? «I Think About You All the Time», nummer sju. En slags ballade med en lengtende skjønnhet i seg. Og så har du det klassiske Deftones-trikset: melodier og hooks som ikke skriker etter oppmerksomhet, men som ligger gjemt i lydveggen – og gradvis sniker seg inn i skallen.
Men her er poenget: Deftones har aldri vært et singelband. De er et albumband, full stop. De konstruerer verdener. Når jeg trykker play på «private music», trer jeg inn i den verdenen og blir der til siste tone. De aller beste platene fungerer sånn – de bygger sitt eget univers med egen logikk og eget klima. Og joda, jeg digger korte punkere og umiddelbare pophooks like mye som neste mann. Men når jeg først skal gjennom et helt album, foretrekker jeg reiser som dette. Der jeg ikke trenger å anstrenge meg, bare være til stede.
Det er fascinerende å se hvordan Deftones nå oppdages av nye generasjoner på TikTok – ikke som et nu-metal-band, men som forbildet for moderne shoegaze-metal. Band som Spiritbox, Loathe og Sleep Token siterer dem som en av de viktigste påvirkningene. At undertegnede – som aldri har vært noen Deftones-tilhenger – nå plasserer dette blant de aller beste fra 2025, burde si det meste. Vi får se hvor den står om noen år.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
