Kvalitet foran kvantitet
Når mine etterhvert gamle helter i kanadiske Propagandhi slipper nytt album, er det intet mindre enn en begivenhet. I vår kom de med sitt åttende album, «At Peace» – det første siden 2017. Altså ikke akkurat et hyperproduktivt band. Men som du skjønner: Propagandhi er selve beviset på at kvalitet slår kvantitet.
Undertegnede har vært fan i nøyaktig 20 år, etter at jeg fikk tilsendt «Potemkin City Limits» fra 2005 for å anmelde i Panorama. Deres kombo av punkrock, melodisk skatepunk og knallhard thrash, løftet av svært intelligente og takknemlig meningsytrende tekster, var helt uslåelig. Og jeg er langt fra alene om å føle det sånn. Ja, du var kanskje ikke klar over at Propagandhi er å regne som legender innenfor denne delen av musikken? Da er du det nå.
Jeg hadde den store glede å se dem live i Verkstedhallen i Trondheim i 2013, og det som virkelig slår deg live, er hvor teknisk briljante og komplette musikere dette bandet er. Riffene skjærer gjennom lufta med kirurgisk presisjon, rytmeseksjonen dunker som et tog, og dynamikken mellom det aggressive og det melodiske er aldeles sømløs. Det hører du selvsagt på plate også, men det er lett å ta for gitt da.
I Panorama har jeg tidligere festet «Supporting Caste» fra 2009 på en femteplass over de beste albumene mellom 2000-2009, og en sjetteplass for de første 25 årene av det nye årtusenet. Og sannelig havnet ikke «Potemkin City Limits» på en finfin fjortende plass på sistnevnte liste også. Så da har vi fått slått fast at undertegnede liker dette bandet ganske så godt.
Så hvor legger «At Peace» seg i rekken? Det er et klassisk lydende Propagandhi-album, i hvert fall etter at de kompliserte lydbildet sitt fra 2001 og «Today’s Empires, Tomorrow’s Ashes». Og det har alt jeg ser etter: riff som setter seg fast i skrotten, hooks som fester seg i øregangene, tekster som treffer og et driv som holder deg skjerpet gjennom hele plata. 100% Propagandhi i alle kriker og kroker. Tiendeplass for 2025, folkens. Kan ikke være så ille.
Det fine med dette bandet er at både enkeltlåter og album alltid har potensiale for vekst hos meg. Men foreløpig er det ikke helt der – og da sammenligner jeg med de andre albumene bandet har kommet med. Det er velkjent og trygt å høre på «At Peace», og det gjør det kanskje også litt mindre spennende. Jeg var ganske begeistret de første rundene, nettopp fordi det var det første Propagandhi-albumet på åtte år. Men det falt nok litt fra etterhvert. La meg komme tilbake til deg om et år.
Likevel: Misforstå meg rett. Et solid album fra Propagandhi slår det meste som gis ut i et hvilket som helst år. Dette er bra, let me tell you.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
