Poesi skrevet med knuste knokler
Da jeg laget min årsbesteoversikt for 2016, havnet «III: Trauma» av østerrikske Harakiri For The Sky helt på toppen. Det var et album som traff meg så hardt at det nesten var ubehagelig. Siden da har jeg fulgt denne duoen – J.J. på vokal og tekst, M.S. på alt av instrumenter – med en blanding av hengivenhet og en viss uro. For hva gjør man når et band har laget noe som føles så definerende? Kan de noensinne matche det?
Svaret, etter flere album, er at de ikke prøver å matche det. De utvikler seg. Og «Scorched Earth» er kanskje det tydeligste beviset på det så langt.
For de uinnvidde: Harakiri For The Sky spiller post-black metal med en emosjonell tyngde som får deg til å føle at noen har lagt en isklump på brystet ditt og samtidig tent en varmelampe over hodet. Det er vakkert og brutalt på samme tid. Tenk Alcest, men mørkere og mer desperat. Blackgaze, om du vil, men med mer gråt enn drøm.
«Scorched Earth» handler – som tittelen antyder – om å vandre gjennom et landskap som allerede er ødelagt. Det er ikke apokalypsen som kommer, det er etterspillet. Og det er noe med den tematikken som treffer ekstra hardt i 2025. Tekstene til J.J. har alltid vært sterke, men her føles de mer personlige og desperate enn noensinne. Det er poesi skrevet med knuste knokler.
Produksjonen er mer definert enn på tidligere utgivelser – gitarene vever komplekse melodier som folder seg inn i hverandre som sorgfulle bølger, mens trommene dundrer under som et hjerte som nekter å stoppe. M.S. viser nok en gang at han er en multiinstrumentalist av rang. Og J.J.s vokal – den karakteristiske skrikende, klagende stemmen – låter mer til stede og mer sårbar enn før. Det er som om han har sluttet å skjule seg bak lydmuren og i stedet lar seg oppsluke av den.
«Scorched Earth» er bandets sjette album, og strekker seg over drøye 60 minutter fordelt på sju låter. Lange låter, altså – men her føles det aldri utmattende. Høydepunktene er mange: «With Autumn I’ll Surrender» er albumets signaturlåt, med piano og nesten folk-aktige detaljer vevd inn i det tunge lydbildet. «Keep Me Longing» bygger seg opp over nesten elleve minutter og leverer et av årets mest gripende crescendoer. Og avslutningssporet «Too Late For Goodbyes» – med gjestevokal fra Serena Cherry i Svalbard – er en sørgemarsj som får det til å knyte seg. Som bonus får du en cover av Radioheads «Street Spirit (Fade Out)» som er alt annet enn fyll; den er poetisk, trist og elegant.
Er dette like sterkt som «III: Trauma»? Kanskje ikke. Men det er heller ikke meningen. «Scorched Earth» er et annet album, for en annen tid, med en annen type smerte. Og det treffer. Herregud, det treffer.
For deg som liker post-black metal, atmospheric black metal, eller bare musikk som får det til å knyte seg i magen: Her er plata di for 2025. Undertegnede satt med gåsehud gjennom store deler av første gjennomlytt, og det har ikke sluppet taket siden.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
