Ren lengsel og store gitarvegger
Algoritmen traff blink i august. Det skjer sjelden, let me tell you – mesteparten av det Spotify og kompani spytter ut er mer bom enn treff. Men denne gangen dukket det opp et band jeg aldri hadde hørt om, fra Portland, med et navn som fikk meg til å stoppe opp: Alien Boy. Navnet er en referanse til Wipers’ EP fra 1980 – en hyllest til Portlands støyrock-arv. Og plutselig var sensommeren reddet.
Det første som slo meg var stemmen. Jeg var hundre prosent sikker på at det var en mann som sang – litt lys, litt androgyn, men definitivt en fyr, tenkte jeg. Så viser det seg at det er Sonia Weber, kvinnen som er hjernen bak hele greia. Og det gjør det egentlig bare mer interessant. Det er noe der, et sted mellom kjønnene, som tilfører musikken en egen nerve. Ikke at det betyr noe for kvaliteten – men det var en liten «hæ?»-opplevelse som fikk meg til å lytte enda nøyere.
Alien Boy har holdt på siden 2014, og det de driver med er en slags drømmende shoegaze blandet med pop-punk, amerikansk indie og – tør jeg si det? – emo. Og før du himler med øynene: dette er emo på den gode måten. Ren lengsel. Evig lengsel. Kjærlighet du ikke helt får tak i, øyeblikk du vil holde fast men som sklir unna. Tekstene er ærlige og direkte, med en selvironi som gjør at det aldri blir kleint. Her står noen og sier «dette er meg, dette føler jeg» – og det treffer.
Lydbildet? Store gitarvegger. Reverb og feedback som bygger seg opp til noe massivt. Bandet opererer nå med tre gitarister – Weber på rytme, Caleb Misclevitz på hooks og leads, og A.P. Fielder på støy og tremolo – og du hører det. Energisk tromming fra Derek McNeil, melodiske basslinjer, og refrenger som er rett og slett storslåtte. Det er shoegaze, ja – den introverte sjangeren der folk tradisjonelt sto på scenen og stirret ned på skoene sine – men mikset med pop-punkens direkthet og emoens behov for å nå deg. Den kombinasjonen er sjelden, og den funker.
Til forskjell fra tidligere plater, som ble banket ut på fem-seks dager, tok You Wanna Fade? over tretti dager å spille inn. Det høres. Nathan Tucker (fra Strange Ranger) produserte, og ambisjonsnivået er merkbart. Albumet åpner med «Scrub Me Clean» – et instrumentalt pianospor som ifølge Weber selv var inspirert av introen til Smashing Pumpkins’ Mellon Collie and the Infinite Sadness. Da hun hørte det ferdige resultatet, brast hun i tårer. Den typen investering preger hele plata.
Vokalen til Weber veksler mellom sår og sterk, ofte i samme låt. Det er ikke teknisk briljant, og det er heller ikke poenget. Det er stemning. Det er skakt. Det er følelsene som driver låtene, ikke perfeksjon. Og det kler materialet perfekt.
To spor stikker seg ut. «I Broke My World» er en umiddelbar klassiker – Stereogum kalte den en «all-timer», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Men låta som sitter aller mest hos undertegnede? «Loser» (kun på deluxe-utgaven). Tekstlinja «I’m a loser, why do you like me? I’m a loser, why do you love me?» er så enkel og så jævlig treffende. Du kjenner det i magen. Det handler om lavt selvbilde, om å ikke forstå hvorfor noen vil ha deg – og det er levert med en ærlighet som gjør vondt på den gode måten.
Undertegnede har foreløpig bare hørt dette albumet, ikke de to foregående – Sleeping Lessons fra 2018 eller Don’t Know What I Am fra 2021. Researchen min sier at debuten var mer lo-fi og 90-talls indie, mens 2021-plata var mer raffinert med tydeligere shoegaze-preg. Det får jeg sjekke ut. Men anbefalingen min er å starte her, med You Wanna Fade? – dette er innfallsporten.
Dette er det albumet fra 2025 som var mest overraskende for meg, det ferskeste, det som har gjort meg mest lykkelig av alt jeg har oppdaget.
Gå og lytt. Se om ikke du også ender opp med å spille «Loser» på repeat mens du stirrer ut vinduet og kjenner på ting du ikke visste du følte.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
