Soundtrack til mørketida
Jeg «fant» dette relativt obskure italienske bandet da de ga ut Ursa i 2016. Obskure er ikke mitt ord – det er Spotify og Allmusic som sier det. Første runde var ærlig talt litt «jaha?». Skjønte ikke helt hva de ville, og plata bare fløt rundt i bakgrunnen. Men så ble den liggende i spillelista. Jeg tok den fram igjen, og igjen, og igjen – og sakte men sikkert begynte ting å falle på plass. Den seige melankolien. De sakteflytende, atmosfæriske partiene. De små melodiene som haler og drar i deg uten å rope. Plutselig satt det.
Ursa endte på en solid 13. plass på min årsliste det året – i et år som ellers var helt vilt: jeg oppdaget Harakiri For The Sky sitt III: Trauma, Departures sitt sykt vakre Death Touches Us, From the Moment We Begin To Love, og The Hotelier slapp sitt foreløpig siste, terningkast 6-album Goodness. Med de platene i omløp var Novembre en tydelig outsider. Men en sta, melankolsk en som nektet å slippe taket.
For deg som ikke har vært borti dem: Novembre driver med en slags atmosfærisk og progressiv metal som står og dirrer mellom doom, death og gotisk melankoli. Mye langsomme, svevende partier. Plutselige utbrudd. Og denne blandingen av ren, sår vokal og growling som høres ut som noen som ligger og vrir seg innerst i et mørkt rom. Stemningen er konsekvent melankolsk – men ikke kald og klinisk. Mer som en høstmørk spasertur du egentlig ikke vil avbryte. Trenger du referanser? Opeth, Katatonia, Paradise Lost – men med en tydelig italiensk patos og romantikk i bunn.
Words of Indigo er ikke bare et nytt album. Det er det første de gir ut siden Ursa. Ni år har gått. Og du hører at dette ikke bare er «mer av det samme». De låter mer skjerpet, mer nyanserte, mer målbevisste. Alt det som bare lå og murret på Ursa – de fine melodiene, dynamikken mellom det brutale og det skjønne – får mer luft og plass her. Tunge doom- og death-elementer lever side om side med åpne, progressive partier, ofte pyntet med piano, strykere og små detaljer som gjør at låtene føles større for hver runde. Komposisjonene er lange og episk melodiske, men viktigere: de bygger seg opp og raser sammen på en måte som veksler mellom melankoli og intensitet, lys og mørke.
Så må undertegnede si noe om Carmelos vokal, for der kan jeg se for meg at noen detter av lasset tidlig. I starten av albumet kan stemmen hans virke litt veik og prøvende, nesten lavenergi. Det er ikke den der «raser over fjellene med stålkontroll»-vokalen. Hadde jeg kommet helt fersk til bandet nå, er jeg ikke sikker på at jeg hadde gitt det så mye slingringsmonn. Men fordi jeg allerede kjente stilen, lot jeg det gå – og godt er det. For igjen er det helheten som betyr noe hos Novembre. Vokalen blir en del av uttrykket. En litt usikker, menneskelig nerve midt i det storslåtte. Etter noen runder gir det faktisk låtene mer karakter enn om alt hadde vært perfekt og striglet.
Lydbildet er signert Dan Swanö, og det høres. Swanö er en svensk metal-veteran – Edge of Sanity, Nightingale – og etter hvert en smått legendarisk produsent innen prog- og death-landskapet. Han kan dette med både tyngde og atmosfære. Produksjonen er tett og rik, tidvis nesten «wall of sound», men uten at det bare blir grøt. Både det tunge og det akustiske får tyngde. Det betyr også at plata stiller krav til deg som lytter. Du må faktisk høre etter – de kontrollerte oppbygningene, de små stillestående øyeblikkene, de rolige partiene som er like viktige som de store, eksplosive utbruddene. Dette er ikke bakgrunnsmusikk mens du rydder kjøkkenet. Dette er «sitte i halvmørket og la seg dra litt ned i kjelleren på en god måte»-musikk.
Carmelo Orlando bærer det meste av vokaljobben, sammen med broren Giuseppe på trommer – disse to har holdt på siden 1993, da de i praksis kuppet et annet band. Med resten av gjengen leverer de det som i min bok er Novembres mest komplette og helhetlige verk til nå. Words of Indigo revolusjonerer ikke sjangeren, men de tøyer sin egen formel på en måte som gjør musikken dypere, mer kunstnerisk og mer storslagen enn før.
Og det fine, i konteksten «soundtrack til mørketida»? Dette er helt fersk mørketidsmusikk. Ikke nok et gammelt favorittalbum skribenten drar fram for tiende år på rad, men en plate som er en meget sterk kandidat til årets album-liste. Vi får se hvor den lander til slutt, men det lover veldig godt for disse to brødrene og deres lille november-univers.
Gå og lytt selv. Se om ikke du også ender opp med å rusle rundt i indigo-mørket med et lite smil i munnviken.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
