Tidløs pop/rock med hjerte og dybde
Det er en gave å ha The Beths som musikalske venner. Dette nerdekoselige bandet fra Auckland – fire barndomsvenner med jazzbakgrunn som bestemte seg for å gjøre noe helt annet – blir bare bedre og bedre. I kraft av låtmateriale, utførelse, og nå på årets Straight Line Was A Lie: en aldeles utmerket produksjon og lydbilde. Hvis du ikke visste det fra før: det lages fortsatt knallsterk kvalitetsrock på popsiden i 2025. Du må bare lete hardt i radiobølgene for å finne den her til lands (jeg ser stygt på dere, radiosjefer i NRK, som ser ut til å forveksle «samfunnsoppdrag» med «markedstilpasning»).
The Beths leverer tidløs pop/rock – eller rock/pop, disse forskjellene er og blir umulige å beskrive presist – som går rett i hjerterota på en stakkars musikkelsker. Man kan argumentere for at Straight Line Was A Lie ikke bringer noe nytt til bordet. Det spørs hva som er viktigst, herr argumentør (det er alltid en «herr»). Undertegnede tar kvalitet over nytt hvilken dag, måned eller år som helst.
Men dette albumet har en mørkere bakgrunn enn de foregående. Elisabeth Stokes ble diagnostisert med Graves’ sykdom – en autoimmun lidelse som får kroppen til å produsere for mye tyroidhormon, og som ifølge henne selv «virkelig forstyrrer mental helse». Hun begynte på antidepressiva, og det hjalp. Men så kom nummenheten. Flatheten. Hun kunne ikke skrive sanger som før, fordi kompasset ikke pekte noen vei. Så hun begynte å skrive ord i stedet – ti sider på skrivemaskin hver morgen, inspirert av Stephen Kings On Writing. Resultatet er det mørkeste og mest personlige albumet The Beths har laget til nå.
Kjenn godt etter i ditt indre når Stokes’ (alltid) fantastiske stemme legger et varmt pledd over deg i «Mosquitoes» – en sang om Oakley Creek-flommen i Auckland i 2023, om at ting endrer seg og aldri blir helt like igjen. Eller gråter en skvett på skulderen din i «Mother, Pray For Me», som handler om relasjonen til hennes indonesiske mor, kulturelle og språklige kløfter, og troen hun selv mistet som tenåring. Prøv å holde tilbake trampefoten når bandet tråkker på med lakoni og et snev av absurd kontrast – som i «No Joy», en låt som høres gøy ut, men som handler om anhedoni: å ikke kunne finne glede. Det er medisin-depresjonen i sangform.
De låtene, min venn, er ofte de aller beste. Catchy poplåter lagt på newzealandske understatements (herregud som jeg digger humoren der). Intelligent og smart, men nært og intimt på en gang. Og det er i dette landskapet The Beths har spesialisert seg. Mye av æren må tillegges Stokes – som advarte lytterne på forhånd: «Blanket apology til alle som kommer til å gråte under dette albumet.» Hvis du heller ikke er så god engelsk, så kan “blanket apology” oversettes med “en unnskyldning som skal dekke alt”.
Men bandet hun fronter er forbaska solid. Mitt liv som musikkelsker har ført til noen enkle og feilbare konklusjoner – en av disse er at når en bass får mye luft og rom i pop og rock, da har vi å gjøre med et bra band med gode låter. Det er tilfellet med The Beths. Benjamin Sinclairs bassføring på Straight Line Was A Lie gjør meg så glad, i all sin varme og bestemthet. Den passer som hånd i hanske med hvem The Beths er i 2025: modne, varme og bestemte.
Bandets fjerde er mitt favorittalbum fra The Beths til nå. Debuten Future Me Hates Me har holdt den plassen frem til nå, men årets utgivelse er til sammen jevnere og bedre. Ingen tegn til at vennene mine her har mistet futten. Fremtiden ser lys ut – bare fortsett rett fram.
PS! Hør gjerne episoden av Musikkelskerne der jeg snakker om albumet.
