Månedens diskografi: Ulver

Det er få band som har det samme talentet til å skifte utseende som en kameleon – men våre egne Ulver har aldri hatt problemer med å se nye stier i rockens underskog. De har vært innom det meste fra black metal og industrial, via kunstmusikk, til mørke popmelodier. Med mer enn 14 album har de en rikholdig diskografi det er lett å hente låter fra.

Når de i tillegg avsluttet fjoråret med å slippe sitt album Neverland, så føles det veldig riktig å åpne denne artikkelserien med å dykke ned i deres krøniker.

Svartmetall, gotikk og industri

Bandet begynte med et knippe album som alle har funnet sin naturlige plass i historien til norsk black metal, og jeg henter bl.a. frem låter fra Bergtatt og Kveldssanger. Dette er verken Mayhem eller Enslaved, men heller lyden av et band som fant den norske skogens stemningsbilde i et landskap midt mellom black metal og stillfarne kved. Senere fant de frem til elektronisk mørke og på albumene Blood Inside og Wars Of The Roses fikk disse stemningene sitt utløp. Mitt første møte med bandet – albumet Shadows Of The Sun – havnet midt mellom disse to skivene og må jo også defineres som en del av denne fasen til bandet.

Men, la oss begynne med begynnelsen. «I Troldskogen Faren Vild» er en ganske så perfekt mikstur av black metal og kirkemesser. Kanskje var det med denne plata de første byggestenene til blackgaze begynte – musikkstilen som forente black metal med vakker shoegaze. Men det er uansett ingen tvil om at Ulver allerede fra første riff var meislet for storhet.

Det blir enda klarere når det andre sporet jeg henter frem fra plata viser bandets såre side – i det minste i begynnelsen. «Soelen Gaaer Bag En Aase Need» er mer av det samme etter hvert, men åpner med nærklassisk akustikk og fine gitarlinjer. Denne sårheten skulle de vise mer frem allerede på neste plate der jeg føler de nesten pekte nese til black metal og sine disipler og ga oss våre første føling med kameleonen Ulver skulle vise seg å være.

«Kveldssang» er tittelkuttet fra andrealbumet til bandet, og er noe helt annet enn det man hadde blitt kjent med. Her er blastbeats og elektriske riff lagt til side til favør for norske kved og kassegitarer. Likevel – på en måte er dette albumet like nært black metal som før (om ikke nærmere) da de snuser på norsk folkesjel, vikingeblod og trolldom i større grad her, og i slektskap med vakre Wardruna. Jeg føler dessuten at de – på en låt som åpningssporet «Østenfor Sol Og Vestenfor Måne» – også har mye av den melodistrukturen som gjorde Seigmens første to album til milepeler i norsk rock.

Etter dette ga de ut det ikoniske tredjealbumet Nattens Madrigal som rendyrket bandets black metal. Det åpner dessuten ett av hullene jeg har i min bunke med Ulver-plater i heimen. De tolket poeten William Blake med et lydbilde som i stor grad sa farvel til black metal og fulgte opp med Perdition City som i bunn og grunn er rendyrket elektronika som hører mer hjemme i en kontinental storby enn i norske skoger. Etter noen år med filmmusikk, vendte de dog tilbake til min platesamling med albumet Blood Inside.

Med dette albumet introduserte de mye av estetikken som vi i dag kjenner som Ulvers trademark: de store synthteppene, Kristoffer Ryggs markant mørke stemme, og de episke linjene. Lån et øre til albumets førstespor «Dressed In Black» som smyger seg inn i oppmerksomheten din og blir et stillfarent og sovende monster, mens «Your Call» er døsig mollstemthet. Omslaget på albumet gjør det til et søskenalbum med Wars Of The Roses og føles nesten som forsiden på en gravskrift enn plateomslag.

Men først albumet det begynte med for meg – Shadows Of The Sun. La oss rett og slett starte med låta som er den første jeg hørte med bandet: «Eos». Dette er også et førstespor, men til forskjell fra Blood Insides åpningstrekk, så er «Eos» et varmstemt og inviterende spor som favner varmt og ømt om lytteren. Særlig bidrar Kristoffer Ryggs vokal til denne stemningen. Dette er et rent ut nydelig spor som umiddelbart ga meg et kjærleiksforhold til bandet. Hele albumet knytter seg nærmere melodier enn forgjengeren – uten at det blir vers/refreng – og man kan få følelsen av et slektskap til band som Low, Slowdive og Red House Painters. Mitt andre valg fra albumet er andresporet «All The Love» som er et nydelig orkestrert spor med perkusjon og innstikk av blåsere.

Det siste albumet i denne delen av bandets diskografi som jeg vil skrive om er albumet Wars Of The Roses. Dette er for meg et album som sto midt i et veikryss for bandet når man ser tilbake på det – her har vi de mollstemte linjene fra forgjengeren der det narrative aspektet mikses med både låtstrukturer som på «February MMX» og smørt inn i den avantgarde kunstmusikken de skulle bli stadig mer kjent med i låter som «Stone Angels». Albumet føltes nok som et WTF!? i sin samtid, men jeg føler det i stadig større grad er et nødvendig bindeledd mellom faser i bandets diskografi.

Kunstmusikk og avantgardisme

Hvis man ser på bandets diskografi etter Wars Of The Roses så føler jeg den hadde to parallelle spor – ett med vers/refreng og ett der kunstmusikken fikk herje. La oss derfor først se litt på avantgardismen som har blitt aktuell siden deres nyeste album Neverland dukker ned i soundtrackets stemningsbilde. Fra før har de bl.a. utgitt den mørke Messe I.X – VI.X i samspill med Tromsø Kammerorkester, albumet med den ganske uforståelige tittelen ATGCLVLSSCAP som er en lapskaus av opptak fra en rekke improvisasjonskonserter bandet gjorde, en homage til filmserien Halloween, samt opptaket av bandet i konsert på Henie Onstad Kunstsenter på albumet Hexahedron.

Det første albumet vi støter på, Messe I.X – VI.X, er et samarbeid med Tromsø Kammerorkester som er et høystemt verk som med hell forsøker forene klassisk musikk med bandets mørke univers. Ett av høydepunktene på albumet – åpningssporet «As Syrians Pour In, Lebanon Grapples With Its Bloody Past» – smaker av samtidig jazz, klassiske mesterverk og lyduniverset til kanadiske Godspeed You! Black Emperor og andre band fra samme kollektiv. På andre spor er de elektronisk fokusert der repetisjon og stillfarenhet er hovedtrekkene.

Dette albumet er ikke et album bygget for umiddelbare hooks, men det finnes likevel noen spor der narrativet til bandet kommer til syne – som f.eks. «Son Of Man» der kammerorkesteret legger opp de første linjene før Rygg kommer til syne med sin vokal. Her hører vi trekk fra albumet Shadows Of The Sun.

Det neste «sære» albumet i bandets diskografi er kanskje særest i sin tittel som jeg aldri har forstått meningen bak; ATGCLVLSSCAP. Dette er ellers det eneste jeg har skrevet om i mine år som musikkjournalist for Panorama. Der ga jeg albumet toppkarakter, og mente det sto frem som ett av deres mest fullendte album. Det står jeg fremdeles fast ved – albumet er en imponerende reise som er et resultat av en rekke improviserte konserter bandet gjorde i tiden før de meislet frem dette mesterverket. Jeg var heldigvis til stede på den første av disse konsertene – på Blå i Oslo – og har nok et sterkt følelsesmessig bånd til plata nettopp på grunn av dette. Albumet er satt sammen av konsertopptak fra disse kveldene, men fremstår som et studioalbum likevel siden det er kryssklipping av mesterlige dimensjoner utført her.

Det er derfor vanskelig å hente ut to enkeltspor fra albumet – hele skiva er en helhet som bør høres i en setting foran stereoanlegget med stearinlys, hodetelefoner og et glass rødvin. Men la oss begynne med «Nowhere (Sweet Sixteen)» og «Cromagnosis» som er to av låtene med mest låtstruktur. Det første et sødmefylt og drømmende utspill, mens det andre er mørkere og gir meg assosiasjoner både til Tool og før nevnte GY!BE.

I 2021 ga bandet ut to album som begge spilte frem bandets følelser for lydspor og kunst. Det første er en hyllest til John Carpenter-klassikeren Halloween, mens det andre er et konsertalbum fra Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum. Begge føles som noe vanskelig å hekte seg på, men åpningssporet på Scary Muzak – «ALEEN HOWL» er en deilig homage til filmens lydspor og fungerer strålende på egne bein. Resten av albumet sliter litt med å hole på oppmerksomheten min, men er nok selvsagt på nattmørkets stereoanlegg i oktober.

Da er det bedre med Hexahedrons musikk – her ser vi bandet i konserttapning og det låter majestetisk stort uten å bli pompøst eller pretensiøst. To av albumets kortere låter, «Bountry Hunter» og «A Fearful Symmetry», griper godt tak om lytteren og igjen, i etterpåklokskapens tegn, får man føle at bandet står i et veikryss. Disse sporene smaker av det universet bandet skulle ferdigstille med sine dark pop-låter noen år senere.

Popmusikkens mørke melodier

I 2010 spilte Ulver en konsert på Operaen i Bjørvika og skapte med den konserten noe av det vakreste jeg har sett på en scene. Jeg var dessverre ikke der denne kvelden, men ble helt forført av konsertopptaket som ble utgitt på DVD/BD året etter. Denne opplevelsen gjorde meg klar for å se bandet på Roadburnfestivalen få år senere – jeg ville gjerne ha en reprise på denne skjellsettende opplevelsen. Men det ville tydeligvis ikke Ulver – for denne konserten ble en guidet reise gjennom garasjerocken fra midten av sekstitallet. Dette endte også opp i et konsertopptak fra festivalen, men samtidig kom studioalbumet med mange av disse låtene med tittelen Childhood’s End.

I flere år har Ulver vandret i popmusikkens verden – etter deres konsert på Roadburn i 2012 der de covret garagerock og psych fra 1965 som endte opp i albumet Childhood’s End. De har selv deretter gitt ut det jeg nesten våger å kalle en trilogi med albumene The Assassination Of Julius Caesar, Flowers Of Evil og Liminal Animals som alle fanger mørket i popmusikkens søtladne melodier.

Men, la oss begynne ved å gå tilbake til det jeg definerer starten på denne fasen til bandet – konserten de gjorde på hovedscenen på 013 i Tilburg i Nederland under Roadburnfestivalen. De åpnet med «Bracelets of Fingers» av Pretty Things og setter tonen ganske umiddelbart. Jeg husker at jeg sto i salens mørke og føle at bandet med et pennestrøk tilsynelatende hadde sagt farvel til fortiden og blitt et rockeband. Nå skulle jeg ta feil – selvsagt – men det var slik det opplevdes med låter som denne og «66-5-4-3-2-1» av The Troggs. De avsluttet riktig nok konserten med et improvisert og spontant spor som var en hyllest til krautrockerne i CAN, og dette ekstranummeret bidrar i stor grad å binde sammen de ulike fasene til bandet.

Men likevel – bandets mest melodiøse tidsepoke hadde blitt åpnet og de neste platene mikset mørk pop sammen med elektroniske lydlandskap i en rockkontekst. Fra albumet The Assasination of Julius Caesar sitter jeg igjen med to låter som best definerer lyden av dette nye universet: åpningssporet «Nemoralia» er en søtladen og mollstemt smyger som er noe av det vakreste bandet hadde laget inntil da. «So Falls The World” på sin side henter frem en fantastisk kombo av pop og technomusikkens drop – jeg husker det droppet føltes rent magisk på bandets retur til Roadburn som prinser av mørk pop, der de med laserlys, og mørk rock virkelig føltes nær perfekte i denne formen.

Mange trodde nok dette var et engangstilfelle, men tre år senere var de tilbake med Flowers of Evil der særlig singelen «Machine Guns and Peacock Feathers» er en sterk loggføring over bandets musikalske reise på denne tiden. Et annet spor som lett slår følge på reisen, er «Russian Doll» som har den samme dempede følelsen av at vakre linjer kan eksistere selv i et dommedagspreget verdensbilde. Denne følelsen ble faktisk også lagt frem for bandets tilhengerskare på et tredje popalbum – Liminal Animals fra 2024. Her hører vi bl.a. «Forgive Us» der bandet igjen rekrutterer tjenestene til Nils Petter Molvær, og resultatet er salmende – kanskje dette er det lyseste punktet i bandets popfase.

Dette albumet ble introdusert for mannen i gata i biter – låt for låt. En av de som først ble lagt ut på eteren var «A City In The Skies» og den traff meg nesten umiddelbart – her fortsatte man i popuniverset sitt. Hadde bandet funnet sin endelige form? De hadde også utgitt et konsertalbum – hentet fra Grieghallen – året før som ble beviset på hvordan denne konstellasjonen av bandet fungerte på scenen.

Men, formskiftningen føles likevel være en evne de ikke gir slipp. Helt på tampen av fjoråret ga de ut albumet Neverland som i stor grad frir seg fra popmusikkens grenselinjer, og ender opp med å være filmatisk og svevende (uten at de gir slipp i den elektroniske rockens verktøykasse). Låta «Fire in the End» klarer å være konkret og abstrakt på en og samme tid. Selve låta flyter lett inn i lytterens oppmerksomhet, men melodilinjer gjør det lettere å hekte sin interesse på sporet.

Det andre sporet jeg trekker frem fra bandets nåværende fase er «Welcome To The Jungle”som ikke er en coverversjon av klassikeren til Guns’n’Roses, men snarere en videreføring av det lydlandskapet de har improvisert med tidligere, men denne gangen satt i system med fiffige melodilinjer og repetisjoner i elektronikken. Dette står i sterk kontrast til det strengt filmatiske sporet «Quivers In The Marrow» som er et mørkt, mollstemt og abstrakt stikk fra bandet.

Så da har vi kommet til veis ende – på denne artikkelen, og heldigvis ikke Ulvers livsløp som helt siden starten har vært noe av det mest interessante å følge med på: black metal, filmmusikk, mørk pop, avantgarde, garasjerock og alternativrock er noen av de tydeligste begrepene, og vet vet hva vi får i fremtiden?

[Denne artikkelserien har sitt lydspor som man finner på Tidal her: https://tinyurl.com/2s4rmarm. Den vil bli utvidet med musikken fra diskografiene til elleve andre band og artister i løpet av 2026.]