Månedens klassiker: Thin Lizzy – Black Rose: A Rock Legend
First thing first – dette er det eneste albumet jeg har av disse irske legendene. Hvorfor jeg ikke har flere vet jeg egentlig hva er grunnen til – det har bare blitt sånn. Men, det er like fullt en av de kjæreste LPene jeg har. Litt av måten albumet kom inn i platesamlingen på.
Jeg hadde knapt begynt å kalle meg platesamler – jeg gikk i 8.klasse og hadde knapt 20 plater på hylla over mitt Eroica rack med platespiller, doble kassettspillere og radio. På en av platekjøpsturene våre til Oslo fant min kompis Jacob en utgave av Deep Purples Made In Europe som han hentet ut av hyllene til Utopia Platebar og ga til meg. Litt fordi han ikke hadde råd til den selv, litt fordi han ville gi meg sjansen, og mest fordi han ikke ville at sin argeste platesamlerrival på den tiden, Jarne, skulle få den.
Noen måneder senere fant Jarne en måte å få den på likevel – han tilbød meg et bytte som jeg følte var lett: Bytte mitt eksemplar av Made In Europe – en middels interessant konsertutgivelse – med et album som blåste meg rett av banen! Jacob ble dog litt irritert siden det var en «sjelden» utgivelse fra Deep Purple, men den angrende følelsen varte vel kun til jeg hørte det buldrende trommespillet til Brian Downey på førstesporet fra Black Rose – «Do Anything You Want To». For en fantastisk åpning på et utrolig album! Dette er et riffrikt rockalbum som maktet å gjøre noe på europeisk jord som Creedence Clearwater Revival gjorde på den andre siden av Atlanterhavet – å koble rocktradisjoners riffrikdom med popmusikkens melodilinjer. John Fogerty gjorde det i Creedence, og Phil Lynott gjorde det i Lizzy – ut av rocken skapte de popperler for folk i dongeri.
Men, det var også ballader i Lynotts låtskriverier – «Sarah» er en helt fantastisk smyger som føles så øm og lidenskapelig som ei strålende låt kan være, «You are all i want to know / You hold my heart so don’t let go / You are all i need to live / My love to you i’ll give / My Sarah». Dette er en altopplukende kjærlighetssang til hans nyfødte datter.
I dette spennet mellom røft og ømt finner vi bandets låter og to eksempler som vi kan trekke ut fra låtlista på dette ikoniske albumet er «Got To Give It Up» og «Waiting For An Alibi». Det første åpner andresiden på albumet så stille og sart, men strammer snart til når gitarene til Scott Gorham og Gary Moore åpner riffene sine og side om side slår de låta inn i lytteren. «Waiting For An Alibi» ble en av albumets singler, og hadde et sound som hentet mye inspirasjon fra dansegulvet – her er det mye soul. Denne dansende rocken er noe av det som skiller Thin Lizzy fra deres samtidige. Denne grenseløsheten er utrolig befriende i, og særlig var den det i 1979 når albumet ble utgitt – progrocken lå nede for telling med brukket rygg, glamrocken ble forgrepet på i et mørkt smug av pønken og i nattklubbene herjet discomusikken.
Ett av sporene som jeg likte best som åttendeklassing var tittelkuttet plassert helt til sist på albumet – her fikk de doble gitarene til Gorham og Moore fritt spill og fra det irske lydbildet som males frem i åpningsriffet er det tydelig at dette blir en storlåt. Da hadde jeg allerede stiftet bekjentskap med Gary Moores album Wild Frontier og der finner vi igjen mye av de irske tradisjonene. Men, det doble gitarspillet til de to legendene på denne låta gir meg gåsehud når jeg hører det nå – deres samspill må sies være på høyde med andre gitarduoer som Glenn Tipton og K.K. Downing i Judas Priest, Duane Allman og Dickey Betts i The Allman Brothers og ikke minst Adrian Smith, Dave Murray og Janick Gers i Iron Maiden. Ett av de grepene som bidrar til dette er måteholdenhet – det sklir aldri ut til egoistiske eksesser, men Lynott henter de inn og får de til å avslutte låta før lytteren blir helt overmannet.
Så – hva har jeg lært av å skrive, og høre, på dette? Vel – at jeg må kjøpe mer musikk av Thin Lizzy. Det burde du også gjøre.
[Jeg vil gjerne dedikere denne teksten, og min lidenskap for bandet, til min kjære onkel som nylig brått gikk bort. Hans lidenskap for Thin Lizzy spant frem ekstra sterke tråder mellom oss. Hvil i fred, kjære Thoralf.]
