Garasjerock frontkolliderer med frijazz!
Det er ingen fasit på hvordan man oppdager nye utgivelser; man kan f.eks. lese om det på mailinglister, sjekke ut plateselskapers nettsteder, gå på vandring i hyllene til platebutikkene, eller – som jeg gjorde med dette albumet – lese om det på musikernes sosiale medier.
Når det i tillegg viser seg at musikeren nyter stor respekt fra både disipler og medmusikanter, og regnes som en av de beste i sitt fag både her hjemme og «der ute» – ja, da er det bare å låne øre. Hedvig Mollestad har i løpet av sin karriere klatret til topps i norsk musikk; først og fremst som medlem i den deilige troikaen Hedvig Mollestad Trio, men også som komponist, soloartist, orkesterleder, og gitarist på plater fra rockebandet VOM, El Doom & The Born Electric og som en av gitaristene i supergruppa som hyllet Terje Rypdal på to utgivelser for etiketten Rune Grammofon.
Når hun da for en god stund siden begynte å hinte frem om studiotid i Sverige der hun deltok med bl.a. Magnus Kollberg (mangeårig gitarist og grunnlegger av garasjerockbandet The Most) og det svenske frijazzikonet Mats Gustafsson, da begynte ørene begynte å gløde. Jeg begynte umiddelbart å fantasere om en utgivelse i slektskap med det Cato Salsa Orchestra spilte inn med frijazzerne i The Thing (der Gustafsson var ett av medlemmene) og Joe McPhee for omtrent tyve år siden.
Ut fra beskrivelsene som ble lagt ut på ulike sider på sosiale medier, samt på The Magnuts‘ egen plattform, føltes det ut som om det denne gangen ville bli et album med en sterkere tilknytning til garasjerocken enn jazzen, men med to så sterke jazzprofiler måtte det uansett få frihet i stegene.
[Nå er albumet tilgjengelig, men det er litt trøblete å få tak i dets fysiske format her hjemme i skrivende stund. Selv hentet jeg det over grensa ved å bestille det fra nettbutikken til den svenske go’butikken Bengans, så det er ikke umulig. Når jeg leter etter digitale utgaver ser jeg albumet verken på Tidal eller Bandcamp, men det dukker opp på utskjelte Spotify.]
Hva er det så vi hører når stift møter rillene på Bang! Bang! og åpningssporet «Bang Bang Across The Universe»fyrer i gang? Vel, det er en kvintett som i tillegg til de tre tidligere nevnte medlemmene, også har med seg Peder Andersson på bass og Niklas Korssell på trommer. Per Palmqvist stiller med trommestikker på to av sporene, mens Anna Kollberg har koring på tittelkuttet. Albumets låter er i bunn og grunn skrevet av Magnus Kollberg selv, med «Never On A Tuesday» som unntaket som bekrefter regelen da dette er ei låt skrevet av gruppa.
Musikken er selv er røff og ærlig rock servert fra garasjen – Kollbergs stemme er ru og rett frem, og bandet kveiler seg rundt lytteren med et streit komp som kun brytes opp av frie grep fra Mollestad på en solo som låter mer av jazz enn rock. Låta bakker ut etter kun to og et halvt minutt, og gir plass til et andrespor som låter betydelig farligere – «Nineteensixtynine» er en slemmere slugger og med bandets jazzister i sterkere form enn på førstesporet. Her får man servert et frontalangrep i flere parallelle kanaler der melodien flankeres av både saksofon og frie gitarer, med flere friske solospill.
Garasjerocken er en formelsjanger, men det er likevel plass til å bryte opp strukturen og hente inn ulike inspirasjoner – på tredjesporet «I’m Right Here» kan jeg dra inn assosiasjoner til både The Things coverversjon av The Sonics‘ storlåt «Have Love, Will Travel» og lydbildene som Reigning Sound og Oblivians kan meisle ut av gråstein.
På «Frankies Song» er det tydelig at The Magnuts ikke er et rendyrket garasjeband – her åpnes sporet av en friskstemt Mats Gustafsson før de gyver løs på en instrumentalmelodi som kan gi følelsen av en biljakt i en episode av politiserier som Dragnet og Hawaii 5-0 fra sekstitallet.
På «Fast Slow High Low» fortsetter Kollberg å spille frem et univers som er en parallell dimensjon til allerede eksisterende lydlandskap fra den andre siden av Kattegat – dette er musikk som Uffe Lorenzen nok kan nikke anerkjennende til med sin diskografi fra Baby Woodrose og Lydsyn. Låta ender opp i et kakofonisk sluttspill fra Mats Gustafsson der frijazzen dresser opp rockmelodien i en hard drakt. På det etterfølgende sporet «Join The Circus» hører jeg Göteborgs Union Carbide Productions heve stemmen – her får Kollberg et snev av Ebbot i stemmen i verselinjene, men uten at The Magnuts låter som UCP av den grunn.
I det side A toner ut med fritoner fra Mollestad, så står det klart frem at The Magnuts tilsynelatende har maktet å forene to sjangre uten å gå på bekostning av noen. Riktig nok låter det mer garasje enn jazzklubb av dette albumet, men det kommer vel heller ikke som en overraskelse med tanke på at Magnus Kollberg er bandets de facto frontfigur og låtskriver.
Albumet fortsetter i samme gode dansetakt på andresiden – her er det «It’s In Your Mind» som tar opp tråden etter sidebyttet og kjører i gang med ett spor som jeg mener har et fjernt slektsskap til bob hunds vignettlåt «bob hunds 115:e Dröm» – det er et heftig driv som følges opp «I Got To Know» og skiva gjør stadig sterkere krav på å være i vorspielbunken til et hvert rocka hjem.
Ensemblelåta «Never On A Tuesday» bryter med resten av låtene på albumet, og er et betydelig mer abstrakt frieri fra jazzmusikkens atonale krøniker. Det føles faktisk nesten litt vågalt å sette dette studiokuttet blant all garasjerocken – står man i fare for å isolere de siste to kuttene fra de åtte andre rocklåtene? Dette sporet føles mer egnet å legge til slutt slik at det hadde føltes som et ekstranummer eller en liten add-on slik Ulver gjorde på sitt konsertalbum fra Roadburnfestivalen for en del år siden.
De to siste sporene på plata «Wam Bam Man» og «It’s Alright» er bandet tilbake i Kollbergs trygge favntak, og de leder frem til en sluttopplevelse av et album som sitter godt i rockfoten. Dette bør nok nytes sammen en halvliter og en skål med nøtter – det er på tide å sette tenna i tapeten!
