Syttitallets eksesser på pøbben!
Siena Root på Herr Nilsen i Oslo 12.februar 2026
Det er allerede gått flere år siden jeg først oppdaget dette svenske ensemblet etter å ha blitt introdusert for det av broren min når han spilte albumet Different Realities og den episke låta «We Are Them». Et akustisk og smygende førsteparti ledet inn i heftig hardrock med beina godt plantet i syttitallet – jeg ble umiddelbart frelst og har siden den gang skaffet meg flere av bandets utgivelser – både de fra studio og de fra scenekant.
Jeg har dog ikke fått oppleve deres konserter i særlig stor grad – kun en gang fikk jeg selv sett de utfolde seg på scenen, og det var på en konsert under festivalen Desertfest Antwerp i Belgia. På en mellomstor scene blåste de av gårde med en sylferske plata Pioneers i ryggsekken. Det var et herlig kick og endte med at orgelet sto i fyr og flammer!
Nå har Siena Root hatt flere besetninger enn de aller fleste andre rockeband – det er et orkester som kretser rundt de to grunnleggerne Sam Riffer (bass) og trommeslager Love Forsberg. Men den besetningen som besøker Herr Nilsen denne kvelden mener jeg har vært urørt noen år, og det var spennende å se hva de skulle ta med seg av rockvibber til jazzpøbben på hjørnet der Oslos pride street møter Tinghusets alvor.
Svaret er heavy blues.
I det de gikk opp på scenen var det som om vi alle ble dratt inn i en tidstunnel – helt tilbake til syttitallets naivitet og eksplosivitet. Og for å si det først som sist – her er det lidenskap bak hvert riff og verselinje. I sololøpene hører vi «Child In Time» av Deep Purple, og stemmegrepene til syttitallets David Coverdale fra Whitesnake og før nevnte band. Alle fire i bandet gjorde mye ut av seg, men aldri på bekostning av «the groove» (i mangel av et bedre ord her og nå). De drar hverandre med seg, stadig nærmere et shangri-la av riff, fuzz og soniske eksplosjoner.
Samspillet til Riffer og Forsberg er blysolid fra første stund, og særlig er det alltid tilstedeværende fliret til Forsberg en humørspreder – det er tydelig at bandet liker å spille sammen. Når man dobler denne duoen med det sterke gitarspillet til Johan Borgström og den fantastiske stemmen og orgeltalentet til Zubaida Solid, så bør det ikke herske noen tvil om at bandet virkelig er på et godt sted for tiden.
Som jeg nevnte over så føles fokuset til bandet å levere gode låtopplevelser fremfor å la de være kontekst for solospill. Love Forsgren er hele tiden utgangspunktet for låtene med et solid trommespill, og Sam Riffer legger seg tett inntil med basslinjene sine. Selv om han også viser sterkt fingerspill, så er det hele tiden servert som en tettsittende dress på melodiene. Solid og Borgström på sin side briljerer som frontfigurer; Zubayda som en manifestasjon av David Coverdales bluesbrøl, og Johan som hentet rett ut av syttitallets britiske hardrock.
Zubayda ble låst litt bak orgelet denne kvelden siden de stilte som en kvartett, men det la ingen hemninger på hennes sterktstemte vokal. Når hun i tillegg på flere spor virkelig kunne innta prydplassen foran på scenen kastet hun seg inn i musikken med stor innlevelse og autoritet. Det er også hennes stemme som gir meg gåsehud på slutten av konserten der hun virkelig holder følge med de store mestrene fra syttitallet. Borgström på sin side er en gitarist som sokner i større grad til gitarister som Peter Green og Rory Gallagher enn til de mer profilerte gitargudene fra dette tiåret.
Etter halvannen time er det slutt, og man tar seg i å ønske seg ett par låter til for dette var det rene livets vann.
