Månedens diskografi: The Bevis Frond

Mitt forhold til The Bevis Frond startet allerede på begynnelsen av dette tusenåret med utgivelsen av deres album Valedictory Songs. Jeg fikk også sett de på scenen noe senere på den nå for mange glemte klubben So What! i et smug i Grensen i Oslo. Jeg husker jeg på vei ut av kjellerlokalet den konsertkvelden også kjøpte med meg et eksemplar av bandets konsertplate fra The Great American Music Hall – et opptak av bandets konsert på det legendariske konsertlokalet i San Francisco. Der ble jeg, som jeg ble på konserten, fanget av deres låt «Stoned Train Driver».

Men, jeg ble ikke helt hekta likevel, og i en musikalsk kontekst der frijazz og heavy sto høyere i kurs ble det vanskelig å la den britiske rocken til bandets visjonær Nick Saloman den oppmerksomheten den fortjente. Dermed ble de redusert til en parentes i min platesamling, og det endret seg ikke før jeg mange år senere leste et intervju i iTromsø – Helge Skog tok en prat med Morten Lunde (kjent fra bl.a. The Mormones, Kosmik Boogie Tribe, Young Fogertys, Shit City, etc) der en stor del av intervjuet gikk med på å drodle rundt øde øy-kvalitetene til The Bevis Fronds ikoniske album New River Head. Da fikk pipamed ett en annen lyd, og siden den gang har jeg kjøpt alt av det britiske bandet jeg har fått klørne i; være seg i platebutikker, på postordre eller med pre-orders.

Åttitallets epos fra soverommet

Denne måneden har jeg dermed gitt ekstra oppmerksomhet til Salomans ensemble og deres diskografi. Og la oss begynne med begynnelsen i samlingen – deres åttitallsutgivelser. I disse årene var bandet i bunn og grunn et DIY en-mann stort soveromsband som spilte inn sine utgivelser på 4-sporsopptakere. Selv har jeg fått tak i to av de tre(!) studioalbumene han ga ut i 1988: Inner Marshland og Triptych. Her er det tydelige begrensninger i produksjonen – naturlig nok – men likevel triller det frem noen vakre perler. Særlig gjelder dette Triptych som har klart bedre produksjon enn forgjengerne. Lån øre til «Lights Are Changing» som er en låt The Byrds hadde vært stolte av å skrive frem, eller åpningssporet «Into The Cryptic Mist» som er en seig og psykedelisk gitarlåt som henter frem assosiasjoner til flere av mannens inspirasjonskilder fra seksti- og syttitallet.

I tillegg til tre studioalbum har det også blitt utgitt to samlealbum fra den samme perioden der det andre er klart å foretrekke. Det første – Bevis Through The Looking Glass – bærer preg av å være noe kun bandets disipler kan like, mens det neste samlealbumet hadde betydelig mer å by på. Auntie Winnie Album var en klart bedre retrospektiv utgivelse, og markerte også slutten på soveromsbandet The Bevis Frond. For på det neste albumet – utgitt i 1990 – gikk Saloman inn i et platestudio og tok med seg flere musikere.

Nittitallets studiolyd og gjennombrudd

Med studioets kostnadsbilde måtte Saloman holde øye med klokka samtidig som han spant frem sine perler, og det resulterte i låtskriving som føles mer bestemt og meningsrettet. På Any Gas Faster er det derfor første gang en solid overvekt av innertiere – det er rett og slett vanskelig å peke på enkeltlåter som står frem fra mengden. Jeg synes man her også bredder seg mer i form/farge enn tidligere og selv om det er en rekke velkjente grep fra bandet, så er det også noen skruballer som f.eks. at en låt som «This Corner Of England» låter like mye av tradisjonell folkemusikk som av psykedelia. Og det er jo nettopp denne friheten fra trender og evige nysgjerrighet som har gjort dette bandet evig tidløst – her vet man som regel ikke hva som venter bak neste hjørne. Åpningssporet «Lord Plentiful Reflects» er på sin side en streit rocker av kjent merke – her vrenges det ut raffe riff og herlige harmonier. Det hjelper også platas kvalitetsgrad at Saloman har rekruttert Martin Crowley til å spille trommene på albumet – det gir låtene mer luft under vingene enn hva de nok hadde gjort hadde Saloman fortsatt å håndtere trommestikkene.

Dette samarbeidet fortsetter på det som nok mange definerer som det reelle gjennombruddet til The Bevis Frond. Nei, nei – ikke et kommersielt gjennombrudd, men et breakthrough hva angår låtskriving og strålende låter. For New River Head må kunne kalles en milepæl i diskografien til Saloman – og det sier ikke rent lite.

Vi går ikke utenom nå – med låta «He’d Be A Diamond» leverer The Bevis Frond en låt som setter spor i musikkrønikene – dette sporet gjør skotske Teenage Fanclub en coverversjon av, og mange oppdager nok først låte gjennom denne versjonen, og ikke Salomans utgave. Samtidig synes jeg denne låta er mer Teenage Fanclub enn det meste annet, og kanskje er Saloman en av skottenes større inspirasjonskilder?

En annen låt på dette albumet som treffer meg hardt er den langspilte og sløye «Stain On The Sun» som med sine 8:40 minutter er en nesten episk smyger som ruller rolig over lytteren. På denne låta spenner gitarene fra på en måte som få band klarer – den forteller historien sin med de vakreste linjer, og man får en følelse av å høre en gitar gråte da den andre halvdelen av sporet egentlig er en eneste lang gitarsolo fra Saloman. Resten av albumet er en miks av garasjespenstig pønk, titalls minutter lange utblåsninger, akustiske melodier og tidløs psykedelia, og må regnes som en toppnotering innen gitarrock. Hvordan skulle man klare å toppe dette?

Det gjør han nødvendigvis heller ikke, men det ser ikke ut til å bry han nevneverdig. Starten på albumet London Stone er en fuck you til alle bezzerwizzere, og åpner med en tradisjonell felelåt i «Stonedance» før han henter gitaren frem med «Coming Round» der jeg hører et klart og tydelig slektskap til amerikanske Dinosaur Jr.

Samme år ga han ut albumet It Just Is som ikke når helt opp til en pallplassering, men som likevel viser det jevne nivået til The Bevis Frond – det er et band som aldri skuffer, og som disiplene alltid kan lene seg på for støtte. Like fullt – her her det også en del gull. En låt som «Day One» mikser herlig orgel med gitarlinjene til Nick på en strålende måte, «A Sorry Tale» er tilbakelent med ei linje som «We turned our stoned, superior gaze on you», og «Human Overload» er bredbeint hardrock med pop hooks i hjerterota.

The Bevis Frond har en langstrakt diskografi som strekker seg fra slutten av åttitallet og helt frem til i dag. Det er også et band som rasler rundt i villniset i rockens underskog, og er dermed ikke alltid lett å finne i hyllene i platebutikkene. Dermed har jakten på disse LPene blitt noe spesielt, og noe jeg ser etter hver gang jeg går inn i en platebutikk. En av de jeg hentet inn sist til platesamlingen hjemme er Sprawl som ble utgitt i 1994 – et dobbeltalbum med flere låter over ti minutter i lengde, og breddfull av elektrisk syrerock. Som med andre episke dobbeltalbum være seg Timothy’s Monster eller Exile On Main Street, så er dette albumet utrolig variert – her er det rallende rock fra nesten ti minutter lange «The Puller» og den dempede aldersbeskrivelsen «41 Years».

Nittitallet må vel sies være et av de mest profilerte tiårene til Saloman – med The Bevis Frond ga han ikke ut mindre enn 10 album i denne perioden (der de i tillegg var doble). Denne utgivelseshastigheten ble dog ironisert med i teksten på Superseeder fra 1995 med linja «another year, another album» – var han i ferd med å gå lei? Vel – han ville jo fortsette å banke ut skiver årlig frem til tusenårsskiftet, og kvaliteten var det i hvert fall ikke noe å si på. Superseeder kan regnes som et av mannens beste album fra dette tiåret. Her finner man blant annet «Stoned Train Driver» som traff meg som ei slegge når jeg hørte den på So What! for 25 år siden. Nå blir jeg elektrifisert av gitarløpene på «I Can’t Cry», og den humoristisk selvironiske «Sue Me» med en nydelig setup på piano før lydbildet breddes ut og man får en episk lykkepille av dimensjoner der jeg nesten får en vibb av Lennon/McCartney i slutten av det første verset. Det føles dog feil å hente ut enkeltlåter fra albumet da det er en reell innertier i sin helhet og en av de virkelige godbitene i godteposen som er Nick Salomans diskografi.

Albumet som fulgte året etter – Son Of Walter ble en retur til enmannsbandet fra gamle dager, men siden han i mellomtiden hadde blitt en klart bedre låtskriver er låtene klart sterkere, og selv de lengre låtene er mer fokusert og vandrer ikke hvileløst mot et vagt sluttpunkt. Jeg er ellers fornøyd med at dette ble det første albumet jeg gjenoppdaget bandet med – det er en litt skjult skatt i deres diskografi.

Et godt eksempel på låtskrivingen hans finner vi i «Plastic Elvis» som åpner albumet stillfarent før orgler og gitarer legger den røde løperen ned i det han stemmer i med sin særegne stemme. Lengre ut på albumets riller finner vi den nesten ti minutter lange «Requiem» som gir gitaristen i Saloman fritt spillerom, og man hører hans betydelige talent på instrumentet virkelig få utfolde seg.

Tiåret er dermed nesten slutt, og det neste albumet fra bandet jeg finner i platesamlingen er Vavona Burr som onde tunger kan kalle «enda et album fra Bevis Frond», for det er i realiteten enda mer av det samme. Men, når Salomans kvaliteter sørger for at det er låter av såpass god kvalitet, så gjør det meg ingenting at de faller lett på plass i hans krønike. Lån f.eks. øre til «National Drag» som er en lettbent rocker fra briten, og med et nydelig refreng i rein powerpop.

Låta som følger rett etter, «To The Lighthouse», er en av låtene som gir meg assosiasjoner til Motorpsycho med deres «Lighthouse Girl». Kun i tittel riktig nok, og dette gjelder selvsagt også trøndernes sang «Beautiful Sister» hvis tittel også dukker opp på The Bevis Fronds album Son Of Walter. Selv om det kun er titlene som deles av de to bandene, så er det også en stemning på album som Timothy’s Monster og Blissard som føles gjenkjennbart når man låner øre til den elskverdige briten.

«To The Lighthouse» er en vakker og dempet rockelåt som har det som trengs for å få det til å knitre varmt i mitt musikkhjerte; en sår og skjør stemme, gitarer med det lille ekstra grepet om hjerterøttene og en melodi som umiddelbart setter se godt til rette i sjela.

Tusenårsskifte og evig ungdom

Nick Saloman er på ingen måte evigvarende – mannen er i dag 72 år gammel – men hans ydmyke optimisme og lidenskap for folk og fe gir han en nesten barnlig utstråling på scenen. Dermed får man lett en følelse av tidløshet når man er såpass heldig å få se han og bandet i levende live. Det gir meg rett ut håp om fremtiden når jeg ser hans blide uttrykk.

For det føltes ikke like sikkert at vi skulle få så mye mer med han når han ved årtusenskiftet ga ut albumet Valedictory Songs som kan oversettes til ‘avskjedssanger’. Med tanke på all usikkerhet knyttet til Y2K, sivilisasjonsfall og nye tider, så kunne denne tittelen lett føltes som en avskjed til musikken.

Men, det ble kanskje det motsatte i stedet for albumet føles i stedet som en ny start – det ble en mer helstøpt sound på denne skiva og platene som har fulgt på opp gjennom årene. «Portobello Man» klarer hinter frempå om håpet for en lys fremtid med verselinjen «But then isn’t freedom part of everybody’s plan?». Et kvart århundre senere fremstår dette håpet som svunnet, og når jeg hører på den to og et halvt minutt lange låtperlen føles den som kun et minne fra et øyeblikk i fortiden man ikke kan returnere til uansett hvor lyst man har til det. Sammen med det mer utagerende sporet «Can’t Feel It» som er en Hendrixifisert kanonkule av en låt, bygger man bare videre på det utrolige renomméet til The Bevis Frond som et orkester med sin helt egen underskog av folkrock, psych, grunge, powerpop og indie.

På denne tiden var Saloman blitt nesten 47 år, men fremstår likevel betraktelig yngre enn mange band og musikere som utgir ny musikk i denne alderen. En sammenligning jeg selv henter frem er til Deep Purples comebackalbum fra 1984, Perfect Strangers, og hvor mye mer etablert de låter til forskjell fra Salomans uttrykk.

Siden tusenårsskiftet har bandet utgitt ni studioalbum med ett tiende – Horrorful Heights – rett rundt hjørnet, og samtlige av disse er solide tillegg til diskografien deres. Nå har platesamlingen min noen hull i diskografien til bandet her, men det er jo som sagt et work in progress, så vi får høre på de skivene jeg kan trekke ut av hylla.

Hit Squad ble utgitt i 2004, og er nok en forundringspakke breddfull av gode låter fra alle kanter av rockmusikken, fra Penny Lane-fanfarer på åpningssporet på «All Set» til hardrock som like gjerne kunne vært utgitt midt i gullperioden til new wave of british heavy metal på slutten av syttitallet. Og da har vi bare hørt på albumets to første låter. Jeg har alltid vært svak for episke gitarreiser, og så også med The Bevis Frond, så ett viktig spor for meg er den nesten 9 minutter lange «Through The Hedge» som rett ut flommer over av gitarer. Det føles også riktig på et vis å ta med «Mission Completed» da dette albumet er slags «mic drop» på alt som er The Frond.

Dette første tiåret i det nye millenniet så også utgivelsen av to eksklusive utgivelser der de begge – The Clocks og The Long Stuff – ikke er helt ordinære studioalbum fra Saloman da de ble utgitt i kun 110 eksemplarer for medlemmer av The Bevis Frond Online Community, og besto av henholdsvis ikke-tidligere utgitte låter i demoformater, og et dobbeltalbum der låtene i hovedsak er lengre enn normalt. Dette er kanskje ikke album som nye bekjente av den britiske musikeren bør begynne, men snarere ønsket besøk for de som er godt kjent med mannens output (og da kanskje særlig hans første bunke med utgivelser som også var utbyttet fra hans one-man-band).

Dagens spesial – en musiker som ikke gir seg

Da har vi til slutt kommet frem til tiden etter jeg gjenoppdaget bandet i 2017 – på disse åtte årene har de utgitt tre album som alle står støtt i den allerede rikholdige katalogen til bandet. I tillegg har står de på terskelen til å utgi et fjerde album i disse dager. Dessuten – som en kompis av meg en gang sa, «hvis du skal kjøpe skiver av et band burde du begynne på begynnelsen eller slutten og jobbe deg innover derfra». Nå er jeg ikke helt enig med han og risikoen for å bomme fullstendig er godt til stede. Men, i dette tilfellet mener jeg at å begynne med slutten og jobbe deg bakover i diskografien er en god måte å bli kjent med Nick Saloman på.

Det første av disse er We’re Your Friends, Man med sin ventede kombo av hissige rocklåter og mer tilbakelente folkstemninger. For det er denne kombinasjonen som kanskje beskriver stilretningen til Saloman best – fra stormende gitareksesser som trekker assosiasjoner til ikoniske navn som Neil Young og J. Mascis til de tradisjonelle melodiene som heller låter inspirert av Canterburyscenen. Dermed er det naturlig å hente frem det voldsomme og mer enn åtte minutter lange kuttet «Lead On» samt det mer stillfarne inntrykket man får av «Venom Drain». Utrolige kvaliteter som også renner i grunnvannet til hele albumet.

Det neste albumet – Little Eden – kom tre år senere i 2021 og har blitt en av mine personlige favoritter. Mye på grunn av åpningssporet «Everyone Rise» som gir meg den samme gåsehuden som jeg får av de beste låtene til Bob Mould i hans prosjekter. Det er en herlig og livsbejaende følelse som flommer gjennom denne musikken, og som får meg til å se lyst på livet. Dette fortsetter på mange av platas spor, som f.eks. «My Own Hollywood» med sine harmonier og gitarlinjer. Plateomslaget på denne utgivelsen viser dog noe helt annet – fraflyttede blokkleiligheter i en tilsynelatende asfaltert britisk forstad føles som samfunnskritikk hardere enn de aller fleste politiske taler.

Denne samfunnskritikken dukker også opp på omslaget til deres utgivelse fra 2024 – Focus On Nature – med det skjøre bildet av en løvetann klar til å spre sine små fallskjermfrø. Ut fra bildet får man lett en følelse av en låtskriver som ber oss om å ta vare på moder jord uten å preke for mye om tall og fraser. Dog får vi flere låter som setter pennestrøket på den skjære tilstanden klima og planet er i for tiden, og hvor viktig det er at vi gjør vårt for å forhindre at det går helt galt.

Rent musikalsk bet jeg på kroken fra første singelslipp da låta «Leb Off» umiddelbart traff meg rett mellom øynene. Men, flere låter fulgte raskt etter som bl.a. det riffende åpningssporet «Heat» eller avslutningssporet «Hung On A Wire». Mellom disse ytterpunktene finner vi Nick Saloman og kompani i all deres prakt.

Til slutt henter vi frem noen av singellåtene fra det kommende albumet fra bandet – fantastisk titulerte Horrorful Heights – som føles bli ett av de mørkeste albumene i bandets diskografi. Tittelkuttet er ei låt kledd i en psykedelisk dress og mikser sekstitallets popmusikk med østlig rytmikk og med en tekst som føles som et mantra, «I don’t want to be wrong / I don’t want to be right / And I don’t want to be left behind here in Horroful Heights». Mørke saker, indeed – som en sort karamell.

Heldigvis er det andre singelkuttet en musikalsk muntrere affære. «That’s Your Lot» er ei perle av ei poplåt hentet frem fra sjelsrøttene til bandet og trekker på tråder til Dinosaur Jr, Teenage Fanclub og sekstitallets musikkskole i melodier. Jeg kommer definitivt sterkere tilbake til denne plata med full anmeldelse når den er utgitt.

Vel, det var et kortfattet(!) forsøk på å gi en innsikt i diskografien til et av de lengstlevende orkestrene i britisk rock, og selv om jeg har utelatt de albumene jeg (enda) ikke har anskaffet i fysisk format, så håper jeg du har fått noen inntrykk av bandets output og mulighet til å sette deg inn i deres mangfoldige krønike. Det burde du – for dette er gull!