Norsk tristesse på svensk!
Utan Dom er et underfundig ensemble fra Østfoldsprærien som synger mollstemte viser på svensk. Vi sjekker ut deres hittil nyeste album Och Man Äter Inte Nuggets Vid En Sjö vel vitende om at et nytt epos allerede er under utarbeidelse på en gård i Värmland langt fra alle smil.
Jeg oppdaget dette bandet ved en tilfeldighet når jeg en trøtt søndag formiddag leste om et band jeg aldri hadde hørt om, og som fikk påsmørt seg de vakreste beskrivelser. Det sitatet som gjorde mest inntrykk på meg var følgende, «Som et møte mellom Midnight Choir og Tindersticks på en svensk campingplass, en natt i desember».
Wow.
Var dette virkelig, eller bare en bløff? Jeg måtte jo sjekke ut dette – to av mine favorittband i mollstemt musikk ble nevnt som referanser til dette ukjente orkesteret. Jeg lot musikken strømme, og låta «Redan September» slo ren knockout på meg. Riktig nok i slow-motion og med svarte fløyelshansker, men jeg gikk like fullt rett i kanvasen med stjerner i blikket. Det føltes helt rart å oppdage bandet så langt ute i sitt livsløp – de hadde allerede nettopp utgitt sitt femte(!) album og føltes som en egen liten hemmelighet som foldet seg ut i all sin prakt rett foran mine øyne i leiligheten denne søndagen. Få dager senere hadde jeg fått lagt lankene mine på deres debut-LP og sett de spille på den lille teaterscenen på den legendariske rockeklubben Feelgood i Halden, og en lidenskap hadde fått sin første gnist tent.
Anyhoo – la oss ta en tur inn i dette mollstemte verdensbildet til bandet og møte på de som bor der. For lik teaterstykket Under Milkwood av Dylan Thomas, eller filmene til Roy Andersson, så er også musikken til Utan Dom. bostedet til karakterer som føles både som stereotyper og samtidig som oss selv (slik vi gjerne er litt redd for at andre skal vite at vi er).
Det åpner sterkt med «Redan September» og man havner straks i dette salmende universet til bandet – alt er sårt, skjørt og stillfarent. Dempede tangenter introduserer bandet og Lasse Karlsens stemme setter stemningen med sine første fraser, «Det är redan september /Skuggorna faller igen / Det finns ingan brådska / Det är redan för sent».
Det er lett å tenke seg til høstmørke gater med brustein og kafeer opplyst av stearinlys på bordene. Musikken til Karlsen og Olaf Mellum Arntzen er som et ømt håndtrykk rundt bandets historier fra baksiden av livet, og selv dempet blås på sporene føles nesten eksplosivt – her skal det lite til for å føle at det økes i intensitet.
Mellom historiene sunget frem av Karlsen hører vi små anekdoter som føles som rene ganerensere mellom hver nye historie fra dette skakke bybildet. Disse har også titler som gir grobunn for historier vi kun kan drømme oss frem til hva handler om. Hør bare på disse: «Torr Prosecco Vid En Bensinmack i Varberg» og «Jag Vet Det Är Sent. Men Jag Älsker Dig Nu» for å nevne noen. Her får vi noen få øyeblikk inn i ulike stuer før døren lukkes foran oss, og vi må hver for oss tenke oss til hva som har skjedd eller kommer til å skje. Etter å ha lest bøkene til Bjarte Arneson om hverdagens kilder til begeistreing – de små du egentlig ikke tenker før de inntreffer – så føler jeg disse små mellomleggene på plata er som muligheter til å la fantasien løpe avgårde for en gangs skyld, og ikke bare være effektiv og verdiskapende.
Men, historiene fortsetter, og med resten av ensemblet åpner de to låtskriverne flere kapitler fra de mange husene i dette mollstemte landskapet. Hva med den forsiktige sjelen som blir for liten for verden og som «drikker ditt vatten ispätt rött vin / I skuggan från fönstret / Du har din rutin»? Eller den som «provar skriva texter om blommor og champagne / Men när jag kommer til refrängen torkar allt til damm»? Det føles så ensomt og fortvilende i sin isolasjon, men alt fortelles med en hjertevarme og blikk for detaljer som gir meg hjertevarme for disse karakterene.
Jeg klarer ikke umiddelbart hente frem assosiasjoner til andre band eller artister som Utan Dom lett kan assosieres med. Ja, Tindersticks har kanskje den samme dynamikken mellom stemme og band. Men, de føles mer orkestrert enn Utan Dom, som i stedet kan sies være mer intimt til stede. Stuart Staples fra nevnte band er også mer en klassisk crooner enn Karlsen. Han mener jeg er mer i skole med svenske trubadurer som Fred Åkerström og hans samtidige.
Vi får etter hvert også historiene med Anders og hans byvenner – igjen noe med gode tråder inn i den svenske låtskrivertradisjonene. Dette er jo noe vi kjenner igjen fra Cornelis Vresvjik, Ulf Lundell, Stefan Sundström og mange flere. Låtene blir raskt nærere når man støter på de samme karakterene opp gjennom bandets diskografi. På «Anders Åkte Aldrig Til Patagonien» får vi et bilde av Anders som aldri har reist noe sted. Han har ikke sett pyramidene, drukket vin i Madrid eller røkt en sigar på Cuba. Man kan føle på en tristesse over det mange i dag kan definere som en frykt for å gå glipp av livets opplevelser (særlig i en tid der sosiale medier lett kan glorifisere selv den gråeste hverdag). Men, i tekstene til Lasse Karlsen er det ofte lys i mørket, for i refrenget får man høre at Anders «trivs bäst vid Östra Silen / I skogens ljus og ro». Brått føler jeg det er Anders som har forstått meningen med livet, og at det er vi som er på feil kurs.
Det er kanskje Karlsen og Arntzen som er bandets kjerne, men de har trukket et knippe musikere rundt seg som kler låtene opp i en nydelig drakt, og på dette sporet om Anders gir stemmen til Mathilda Juni Arntzen en ekstra dimensjon til teksten på de rette stedene, mens instrumenteringen fra strenger, blås og tangenter fra resten av kompaniet makter å være på rett sted til rett tid.
I det «Något Är Fel» åpner nesten kun med stemmene til Karlsen og medmusikant Frode Fivel får jeg endelig en rød tråd å knytte bandet opp mot rockens krøniker. Men, det føles på en måte feil, siden assosiasjonen peker til Glasgows Arab Strap hvis låter raller rundt i festlokaler og deres deltakere, mens Utan Dom forteller om de som står på utsiden av festen og titter inn. Assosiasjonen knyttes nok derfor sterkest opp mot det stillfarne lydbildet til skottene og formidlingsevnen til bandets vokalist Aidan Moffat som ligner litt på det Karlsen/Fivel gjør på denne låta.
Det stille landskapet bandet vandrer i vil kanskje føles noe hemmende for lyttere som er vant til den stadig mer støyende verdenen vi kaller vår hverdag. Men det jeg følte fra første stund, og særlig når jeg så musikken bli kjælt frem over scenekanten på Feelgood en stille kveld i Haldens gater, er at disse låtskjelettene har en dybde og klangrikdom som lar låtene være så påkledd som de skal være. Utan Dom har sin kraft mellom, i stedet for på, anslagene. Hør for eksempel bare på hva det ellers tidvis støyende The Bad Seeds maktet å gi de mørke låtene til Nick Cave etter den tragiske bortgangen til hans sønn Arthur. Her ligger kraften i pausene, stillheten og luften mellom musikerne i rommet.
Och Man Äter Inte Nuggets Vid En Sjö er et fullendt album for de av oss som liker gode historier, singer/songwriters med moll i blikket, og musikk som kan få det til å kantre for lytteren en sen torsdagskveld foran stereoanlegget med stearinlys og vinglass. Og snart har vi et nytt album å lytte til…
Vi er heldige.
