En masterclass i showmanship!

Håkan Hellström i Unity Arena, Bærum 27.februar 2026

Jeg har hatt Håkan i livet mitt siden han slapp debutskiva si rett etter jeg begynte å skrive for Panorama i 2000. Jeg elsket hans to første album, og så han på scene ved flere anledninger både i klubbmørke og festivalsol. Men, så mistet jeg likevel kontakten med musikken hans, og jeg fant ikke tilbake til Hellström før han avlyste sin konsert i Frognerparken for en del år siden. For det var da jeg kjøpte hans konsertalbum Håkan Boma Yeh for å forberede meg til konserten, og ble slått i bakken av det jeg hørte – hva var det jeg hadde gått glipp av!?

Dette 4LP lange konsertopptaket viser en musiker på toppen av næringskjeden, og som fremdeles tydelig har sjelen i behold. Det vi får høre er det som var hans første konsert for et utsolgt Ullevi i Göteborg, der alle på matta og tribuner er med på allsangen fra første strofe – det var et sjelsettende øyeblikk for meg foran stereoanlegget. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må ha føltes for de som var med Håkan denne første gangen – det var utrolig.

Da bestemte jeg meg for å ta opp tråden med Håkan og hans diskografi, og har siden den gang hentet inn LPene hans, og sett han i levende live ved flere anledninger på Ullevi – dette stedet han har gjort til sitt et titalls ganger siden den første kvelden i 2016. Alltid er det utsolgt, alltid er det magisk, alltid er det Håkan på sitt beste og mest levende.

Så når dette svenske fenomenet (for det er det han er) tar turen til Bærum, var det ingen tvil for meg: dette skulle jeg få med meg. Det skulle vise seg at jeg ikke skulle angre på den beslutningen.

På vei ut til Fornebu og næringsområdet rundt Unity er jeg litt bekymret for meldingene om at konserten ikke er utsolgt og observasjoner at «mange» forsøker å kvitte seg med billettene til grov underpris. Har Håkan bitt over for mye, og forsøkt seg med en sal som er noen størrelser for stor? I det jeg finner setet mitt på siden av scenen tyder noe på at det kan være tilfelle – det ser glissent ut i den store salen og gulvet foran scenen er nesten tom. Når Jon Ranes og kompani går på scenen føles det veldig tomt fra mitt ståsted, men bandet gyver løs på oppgaven med dødsforakt, og med betydelig talent, gode låter og god lyd får de bra respons fra de som kom tidlig til konserten.

[Det er dog en anbefaling til Jon å gå for ett navn – ikke to. Han ble annonsert på programmet som Jon Ranes, men bruker mye av tiden mellom låtene til å definere seg som Loverboy & The Heartbreakers. Jeg forstår at det kan være vanskelig til tider, men tror man likevel er tjent med å ta et valg.]

Jeg er tidvis imponert over det – for meg – ukjente orkesteret, og flere ganger slår de musikalske kvalitetene til The Heartbreakers virkelig fra seg, og Ranes synger selv strålende. Jeg skal innrømme, som en litt gammal gubbe, at jeg har hørt dette før og føler jo bandet går opp stier flere har gått før dem. Men – hvem bryr seg? For mange år siden ble jeg selv overrasket over at Johnny Dowd ikke var mer enn anerkjennende begeistret for fenomenet The White Stripes – han hadde hørt det før – så alt går tross alt i sirkler og hver generasjon skal finne sine egne veivisere. Jon Ranes kan vise seg å være en slik for de som i 2026 står på terskelen til voksentilværelsen.

Nok om det – jeg venter på en av mine viktigste veivisere. I den lille timen før Hellström går på scenen, så fylles det jevnt og trutt på med folk både på tribuner og på gulvet. Hvilepulsen får litt spilletid, men den må raskt vike plass for rockefoten for lyset slukkes i den store salen, og scenelyset slås på og avslører et band som virkelig vet hvordan de skal gjøre sin entré.

Sjefen kommer snart også på scenen – kledd opp i et hvitt kostyme med bredbremmet hatt. Litt som en spansk Zorro og Hemingway, men det spiller ingen rolle – alt kler den smukke. Han tar umiddelbart tet foran bandet på den lange catwalken som går fra scenen og ut til midten av salen. Der holder han hoff med et sett som åpner med «Magiskt, Men Tragiskt» fra debutskiva som snart er en generasjon gammel, og fortsetter deretter med «Gå För Glory» og «River En Vacker Dröm». Det er en god start på konserten som henter frem en forståelse at mannen har mange hester å spille på – hvilke låter han spiller er egentlig ikke avgjørende. Ikke bare er hans låtkatalog fylt opp av hits og nydelige deep cuts, men de alle fremføres med en altoppslukende kjærlighet. En kjærleik til låta selv, til publikummet man virkelig føler er viktig for han (alle som en), og med et band som virkelig tar sin plass på scenen – ikke som Håkans ansatte, men som hans familie.

For dette bandet føles virkelig som et fellesskap – ikke bare føles de smilende til stede, men stemningen på scenen føles nesten løssluppen. Her her det ikke en mann som skal ha alle på sin plass – som orkesterledere som James Brown ønsket seg. I stedet føler jeg å være vitne til en mashup av friheten fra hippietiden og fokuset til Springsteens E Street Band. For fokus – det er essensen i det som skjer denne kvelden – det er et ensemble som virkelig vet hvordan de skal trykke på knappene for å tenne sitt publikum!

For de elsker seg gjennom strålende versjoner av en låtliste som er hentet fra alle deler av hans diskografi – fra debutens feberhete ungdommelighet til den stillfarne crooneren vi møtte på Illusioner. I mellom disse ytterpunktene finner vi nydelige historier fra hans kjære Göteborg, og for meg fremstår han som en nasjonalskald med en penn som særlig elsker kjærligheten, håpet og verdigheten.

Det er også en glede at han – selv etter mer enn 25 år ikke lener seg på fortidens suksesser, men heller til stadighet utvider sitt litterære og musikalske univers. Jeg føler meg nesten heldig som får lov til å følge hans litterære ferd fra ungdommens naivitet og idealisme til voksenlivets realisme (som likevel har livsmotet). For det er kanskje en av grunnene til at han fanger pensjonister og fjortiser med samme låtliste – han skriver om det vi alle kan kjenne oss igjen i: livets tilværelse.

På toppen av dette har vi fenomenet Håkan – for det er nettopp det han har blitt etter alle disse årene. Han har alltid vært et ikon for sine disipler, men jeg tror at hans status som nasjonalskatt i Sverige fikk særlig fart etter den første konserten på Ullevi for mer enn ti år siden. Det at han siden den gang har gjentatt den suksessen ti ganger sier heller ikke rent lite.

Dermed er det en multikunstner som står foran oss denne kvelden i Bærum. Han er en levemann og bohem på utsiden med betydelig ydmykhet og forståelse kjenner på sine tråder til historien – dette er ingen «se på meg – jeg er best!». På scenen forsterkes dette mantraet til det blødende hjärtat på den hvite skjorta, stokken han benytter til en hyllest til Chaplin, munnspillet som gir han en eim av Dylan, og den overstrømmende kjærligheten han har til oss i salens mørke. For vi føler virkelig at han ser hver eneste en av oss – og vi vil virkelig at denne kvelden ikke skal ta slutt. Når han i tillegg introduserer «en venn som bor i Oslo» og henter annen av vårt broderfolks største poeter – Lars Winnerbäck – ut på scenen for en nydelig versjon av «För Sent För Edelweiss» er det klart. Denne kvelden er en ren masterclass i showmanship!

Håkan Hellström er en rockmusiker av rang, og en poet som fanger livets essens. Han synger, forteller, mimer, sjonglerer, breakdanser, og slår nesten hjul foran oss. Det kunne føltes påtatt og pretensiøst, men det teatralske i Håkans og kompaniets opptreden føles i stedet bare ektefølt og familiært. Når han under «Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg» klatrer ned i salens mørke og løper over hele gulvet, og til slutt ender opp på bardisken fem meter fra meg fremst på tribunen føler jeg meg nesten småforelsket og definitivt starstruck.

Håkan – vi elsker deg!

Låtliste denne kvelden:

Magiskt, men tragiskt
Gå för glory
River en vacker dröm
Evergreen min vän evergreen
Uppsnärjd i det blå
Tro och tvivel
Pappa, säg ja!
Långa vägar
Dom kommer kliva på dig igen
Pistol
Tillsammans i mörker
För en lång lång tid
Nordhemsgatan leder rakt in i himlen
Vänta tills våren
För sent för Edelweiss (Med Lars Winnerbäck)
Kom igen Lena!
Känn ingen sorg för mig Göteborg
En midsommarnattsdröm
Valborg