Månedens klassiker: Mogwai – Young Team
Jeg hørte Mogwai for første gang en ettermiddag jeg vandret over torget i Hønefoss. Jeg hadde lest om albumet i ei musikkavis der referanser til både Tortoise og Godspeed You! Black Emperor ble trukket frem. Jeg hastet ned til platebutikken på kjøpesenteret ved bybrua, og fikk meg et eksemplar av bandets debutalbum «Young Team» i hendene.
Det føltes som et tvers gjennom moderne cover der vi ser et gatebilde fra en storbygate i det jeg føler kunne vært Tokyo, men i dag føles det kanskje noe datert og «nittitallsaktig». Jeg husker jeg tenkte at dette kunne vært et cover brukt av ett av de mange trip-hop-orkestrene som dukket opp som paddehatter på denne tiden.
[Først i disse dager lar jeg Google Translate fortelle meg hva de japanske tegnene på coveret betyr og blir litt munter: det står bare «Fuji Bank». Så mye for å tro på de store vyene.]
Men, det var det definitivt ikke. «Young Team» er kanskje ikke der bandets krønike startet, men det er definitivt der de fikk sitt gjennombrudd, og albumet kom langt opp på flere av årslistene over beste album i 1997. De visste det kanskje ikke da, men sammen med før nevnte band og islandske Sigur Ros startet det skotske bandet sjangeren postrock på nittitallet (på godt og vondt).
Så – hvor begynner vi? Jeg må også denne gangen begynne med begynnelsen, da åpningssporet «Yes! I Am A Long Way From Home» har en artig norsk vri fra bandets første turné utenfor Storbritannias grenser på midten av nittitallet. Låta – og albumet – åpner nemlig med et diktafonopptak av Mari Myren der hun oversetter en tekst om bandet fra ei studentavis i Bergen om bandets første konserter her til lands våren 1997.
[‘Cause this music can put a human being in a trance like state and deprive it for the sneaking feeling of existing / ‘Cause music is bigger than words and wider than pictures / If someone said that Mogwai are the stars, I would not object / If the stars had a sound, it would sound like this / The punishment for these solemn words can be hard / Can blood boil like this at the sound of a noisy tape that I’ve heard? / I know one thing / On Saturday, the sky will crumble together (or something) with a huge bang to fit into the cave]
Dette sporet åpner pent og dystert, og øker etter hvert mot et crescendo som larmer som stormende slag mot klippene. I bunn og grunn ble dette «quiet/loud»-grepet selve symbolet på bandets sound for meg, og det som gjorde meg til en av deres disipler for snart tredve år siden, og som jeg fremdeles er den dag i dag.
Det føles rart å hoppe til ei annen låt enn albumets andrespor «Like Herod» som er en av albumets milepæler – et monumentalt raseri av en annen verden. Få band har fremvist samme evne til å være et «lydspor-band» som disse skottene – det er rett og slett stor musikk! Som f.eks den dempede introduksjonen til låta som sirkler rundt basslinjen til Dominic Aitchison før det eksploderer rett før 3-minuttermerket – det går fra stille til støy i løpet av et øyeblikk og man tar seg nesten i å miste pusten. Så – to minutter senere er vi nede i en mørkstemt dal igjen før man sammen med bandet tar reisen mot nok en eksplosiv tind. Det hele falmer vekk etter hvert, men da har man nesten blitt kastet rundt av bandet i nærmere 12 minutter. Mektig – og ei låt som fremdeles er en reell signaturlåt for bandet.
«Tracy» benytter seg av et velkjent grep fra postrocken – dempede melodier bak et spoken word-opptak som bl.a. Godspeed You! Black Emperor mestret glimrende på sitt episke spor «Dead Flag Blues» fra deres debutskive. Men, Mogwai legger litt mer melodi i musikken enn sine kanadiske venner og samtidige. Når jeg hører denne låta og dette albumet i dag, går det opp for meg at de allerede her – i ’97 – hadde sitt sound som de bare har videreutviklet i årene som har gått.
«R U Still In 2 It» er også klassisk Mogwai, men med en forskjell – det er ikke ren instrumental rock vi hører, men snarere en kjærlighetslåt med Arab Straps Aidan Moffats mollstemte snakkesang i front og med Stuart Braithwaite – bandets frontfigur og gitarist på koring, «Will you still miss me when I’m gone? / Is there love there, even when I’m wrong? / Will you still kiss me if you find out? / I will now leave you, but don’t follow me». Dette er kanskje ikke shakespeariansk lyrikk, men når det står alene i dette lydlandskapet har det uansett virkelig effekt.
Så kommer avslutningen – «Mogwai Fear Satan». Enda et av bandets signaturspor og en reell vekker hver gang den har blitt spilt på konsertene jeg har sett med de (senest for få uker siden på Rockefeller). Det er en massiv mastodont av et spor på mer enn 16 minutter, og jobber seg opp fra stillheten med et repetitivt riff før resten av bandet etter hvert hekter seg på og som drar lytteren ut i en drømmedans. Men, etter tre og et halvt minutt lener de seg tilbake og lar kun en mellotron og litt trommer være de enslige følgesvennene til gitaren før de igjen trår på alle volumknapper og slår seg ut av høyttalerne rett etter at låta har blitt fem minutter. Derfra og ut har vi ute på det åpne, elektriske hav, og må holde oss fast til masta så godt vi klarer. Heldigvis ender vi opp i en trygg havn til slutt, glad og nesten utmattet.
Men, ikke mer sliten enn at man har lyst til å trykke på play så raskt råd er.
