Motorpsykedeliske Aladdin!

Motorpsycho på Aladdin Scene i Halden 21.mars 2026.

Da var det den tiden av året igjen; Motorpsycho er ute på veien nok en gang. De har de siste ukene vært ute på en turné her hjemme, og denne kvelden hadde de kommet til Halden og den gjennomkoselige klubben Aladdin Scene. Det ærverdige lokalet er en gammel kino som føles som et hjem utenfor hjemmet. Det er trivelig å se at slike klubber klarer å eksistere i mindre byer, og denne kvelden var det mange nok i salen til at det ble god stemning etter hvert som konserten vandret ut i nattens timer.

Siden jeg først så de en februarkveld for mer enn 30 år siden, har det alltid vært fascinerende å følge bandet, og jeg har nok vært så heldig at jeg har fått sett de mer enn 70 ganger i løpet av disse årene. Likevel har jeg til gode å bli lei – faktisk gleder jeg meg bare mer og mer for hver gang jeg skal se de. Det føles faktisk som å møte en gammel venn eller en fjern fetter man plutselig støter på – man hører sammen umiddelbart og trenger ikke å føle på en klein stillhet i begynnelsen.

Nå er jo også Bent Sæther en lun type med mellomprat, og gir oss beskjed om at siden det er lørdag, så trenger de å spille seg varm først før han avslutter med «vi sees om tjue minutter». Dermed kjører de løs med «Neotzar (The Second Coming)» fra deres forrige, og selvtitulerte, album. Det er et tjue minutter langt epos som bankes på oss. Først med stille vokal og tangenttoner fra Reine Fiske, før hele bandet legger seg på og slår løs med full kraft. Bandet løper fra sårt stille til hektisk massive, og tilbake igjen. Vi i salen tas med på en reise i rockhistorien som nikker annerkjennende til riffrik progrock like lett som den gjør til kunstmusikk og jazzens frihet.

Den stadig mer husvarme trommeslageren Olaf Olsen er den perfekte miks av den tekniske kvaliteten som tidligere har blitt servert av Kenneth Kapstad og Tomas Järmyr, og den mer lekne rockheten som man elsket Håkon Gebardt for å ha. Det beskjedne trommesettet klarer uansett å levere spill som føles riktig for både de tekniske låtene til bandet, samt de mer melodiorienterte sporene vi husker fra begynnelsen av totusentallet.

Det er også et spor som følger som andre låt ut – «Whip That Ghost» fra milleniumsplata Let Them Eat Cake. Et album som sendte sjokkbølger gjennom fanskaren til bandet, men som nå har blitt ett ikonisk album i bandets diskografi. Dette sporet er ett av de sterkeste fra albumet, og en klar tributt til The Allman Brothers Band. Da er det heldig at man har Olaf bak trommesettet – på samme tid som dette albumet ble gitt ut var Olaf medlem av bandet Whipping Post som gjorde sine versjoner av låtene til det før nevnte amerikanske bandet.

I løpet av en konsert med Motorpsycho blir man som regel tatt med på en pilgrimsreise gjennom bandets krønike. Denne kvelden returnerer vi til bandets forrige utgivelse – Motorpsycho – hele sju ganger. Vi får langspilte rockere som «Three Frightened Monkeys», «Balthazaar» og «Lucifer (Bringer Of Light)», så vel som singelhits som «Stanley (Tonight’s The Night)» og «Core Memory Corrupt». «Dead Of Winter» får også bli med – ei låt som gir meg følelsen av å være en yngre søsken av vakre «Beautiful Sister» fra Timothy’s Monster.

Dette viser jo bandets trygghet til materialet fra dette mastodontalbumet, men er kanskje til en viss grad også bevis på en fase bandet går gjennom. Denne kvelden får vi faktisk ingen(!) låter fra albumene med Kapstad og Järmyr, men flere låter fra årene med Geb bak trommene. Vi fikk bl.a. høre mektige «Mountain» fra episke Demon Box, og komboen «Manmower» og «Sinful, Wind-borne» fra deres mulig første smak av kommersielt gjennombrudd – Blissard. Dette er jo låter som passer spillestilen til Olsen strålende, så it’s all good. Men, det sier kanskje like mye om det trommetalentet som rir stikkene til Kenneth Kapstad og Tomas Järmyr? Nå skal det sies at andre konserter på denne turnéen har hentet frem låter også fra disse årene i bandets diskografi, men likevel..

Av andre spor fra bandets første tiår får vi låne øre til riffrikdommen i «Starmelt/Lovelight» fra herlig titulerte Angels & Daemons At Play, singelen «Hey, Jane» fra ett av mine favorittalbum fra trønderne, Trust Us, popharmoniene i «Upstairs-Downstairs», og ikke minst «No Evil» fra albumet som føltes som en ny start for bandet etter Gebhardts exit – Black Hole/Blank Canvas.

Kun to spor fra bandets nyeste opus – The Gaia II Space Corps – får blitt med denne kvelden. Men, det er den røffe førstesingelen «Fanny Again, Or» og tittelkuttet så det låter som ei kule, lell. Nå er det jo et kortspilt album i diskografien til et band som helst gir ut doble eller triple album, men jeg føler de allerede er en naturlig del av krønikene til bandet.

Mye av dette skyldes nok gitartalentet til Hans Magnus Ryan – eller bare Snah for bandets disipler. Det er tidvis vanskelig å holde fast ved – siden det er så mange gode gitarister i den utagerende rocken som deler bredside med jazz. Men, hans talent er imponerende og denne kvelden leverte han på storveis vis gjennom hele konserten – både med hardrockens kraft og jazzens lekende improvisasjon.

I det de gir seg etter nesten to og en halv time er jeg overkjørt av lykke. Motorpsycho har nok en gang bevist at de er størst i klassen her hjemme. Det er det noe nydelig ved å innrømme.

Setlist – Halden:

Neotzar (The Second Coming)
Whip That Ghost
Three Frightened Monkeys
Starmelt/Lovelight
The Gaia II Space Corps
Balthazaar
Dead Of Winter
Upstairs/Downstairs >
Lucifer (Bringer Of Light)
Core Memory Corrupt
Manmower
Sinful, Wind-borne
Stanley (Tonight’s The Night)
Fanny Again, Or >
Mountain
———————
No Evil >
Hey, Jane