Månedens klassiker: Sandy Denny – Sandy
Jeg ble ikke oppmerksom på dette britiske ikonet før for bare noen år siden. Jeg hadde hørt navnet hennes når jeg leste om miljøet rundt Canterbury-scenen og musikere som Lindisfarne, Nick Drake og Fairport Convention, men jeg hadde til gode å høre musikken hennes. Det ble det heldigvis slutt på når jeg fikk tak på det nesten selv-titulerte albumet hennes fra 1972.
Albumet åpner med en av de vakreste låtene jeg har hørt – «It’ll Take A Long Time» er en sødmefylt smyger full av følelser, med et sterkt band som leverer en melodi av uante kvaliteter og med nydelig gitarspill fra hennes venn, og tidligere makker i Fairport Convention, Richard Thompson. Jeg synes sangen handler om hvor lite vi vet om livets gang og meningen med det hele, «Oh they are all gentlemen / And never will they know / If there is a reason each of them must go / To join the cruel flow».
De aller fleste låtene er skrevet av henne selv, men to coverlåter har fått plass og den ene er «Tomorrow Is A Long Time» av selveste nobelprisvinneren Bob Dylan, «There’s beauty in that silver, singing river / There’s beauty in the sunrise in the sky / But none of these and nothing else can touch the beauty / That I remember in my true love’s eyes». Det er en strålende tolkning av en mester utført av en annen mester, og viser hvilke kvaliteter som lå i denne kvinnen.
Dermed er det duket for en reell hellig treenighet når vi låner øre til låter som «Listen, Listen» og «The Lady» som på hver sin måte viser frem spennet til Denny – her går det fra det strålende og flerstemte harmonier og et festkledd arrangement, til en mer tilbakelent smyger om solens kraft, «We heard that song while watching the skies / Oh the sound it rang / So clear through the cold / Then silence fell and the sun did arise / On a beautiful morning of silver and gold».
Helt til slutt kan vi sette på den siste låta på platas første side – coverlåta «Quiet Joys Of Brotherhood» av Richard Fariña – som er en nydelig a capella med hennes venninne Linda Thompson, og med en nesten sjeleknusende avslutning på fele av Dave Swarbrick. Det er så uskyldsrent at man nesten føler seg som en innbruddstjuv i et kloster av å høre på låta.
Gjør deg selv en tjeneste – hør på Sandy.
