Månedens diskografi: Converge

Det er få band som gir meg like mye gåsehud og rockefot som amerikanske Converge. Deres hardcore/metalcore har vært en viktig del av min platesamling siden jeg først oppdaget de for snart tjue år siden. Siden den gang er de ett av orkestrene som har slått sterkest rot i platehyllene mine, og ett av de som jeg alltid lengter etter nye album av.

Nå skal det sies – det er ikke hele diskografien jeg trakter etter. Jeg vet ikke hvorfor, men for meg er det musikken de begynte å utgi med det ikoniske albumet Jane Doe som er Converge for meg. Denne utgivelsen er et mesterverk på alle måter – de spiller tøffere enn de fleste, låtene sitter alle som et jævla nakkeskudd, og omslaget har blitt nesten like gjenkjennelig som motivene vi kjenner fra Misfits og The Ramones.

Bandet hadde allerede gitt ut skivene Petitioning The Empty Sky og When Forever Comes Crashing når de spilte inn Jane Doe for 25(!) år siden. Begge disse albumene regnes som rene innertiere i sjangeren, men likevel føles det som om bandet tok et steg opp i næringskjeden når de spilte inn det ikoniske albumet som må ha føltes som en ny start. Særlig siden det i tiden før innspillingen hadde skjedd store endringer i bandets besetning – vokalist Jack Bannon og gitarist Kurt Ballou var alltid med, men nå fikk de selskap av bassist Nate Newton og trommeslageren Ben Koller. Dette er en besetning som har holdt sammen i mer enn 25 år nå, og viser ingen tegn til å gå lei av musikk eller hverandre. Når de utgir sitt nyeste album Love Is Not Enough føltes det riktig å ta en titt på deres diskografi fra slippet av Jane Doe og frem til i dag.

Det er et imponerende førsteinntrykk som møter oss i det vi kjører i gang låta «Concubine» og Converge raser ut av startblokkene i et fantastisk tempo. Jeg tar meg umiddelbart i å føle på gleden som strømmer gjennom kroppen hver gang jeg hører på musikken deres – det er en følelse av frigivende renselse, elektriske knockouts og spenningen ved å føle at man er en del av noe større, og noe bedre. På dette albumet får man alt man ønsker seg av slik musikk, og flere av låtene er rene sluggere. Lån bare øre til spor som «Distance And Meaning» og «Hell To Pay» for å bli overbevist, eller la tittelkuttet rulle over deg i mer enn ti minutter.

Albumets omslag har siden den gang blitt ikonisk – et kvinneansikt som føles rent tidløst og som stirrer rett mot lytteren uten staffasje eller unnskyldning. Jack Bannon, som i tillegg til å være bandets vokalist også lager det meste av deres visuelle output, laget dette som et forsøk på å beskrive skuffelsen som kan følge forhold mellom mennesker. Dette ansiktet – referert til som Jane – har blitt et like viktig symbol for bandet som Eddie The Head er for Iron Maiden, eller Snaggletooth er for Motörhead.

Den videre historien til bandet kan sees i en mørk kontekst. Dette epokedefinerende albumet ble sluppet en liten uke før tvillingtårnene i New York falt for terrorens grep 9/11 i 2001. Det er ikke til å komme unna at våre liv aldri ville bli de samme etter denne forferdelige dagen, men da er det i det minste en trøst at man kan ha kunstnere som Converge i livet sitt som gjør sitt beste for at man skal være i stand til å takle denne skremmende samtiden.

Det skulle gå tre år før bandet var tilbake med sitt neste album. You Fail Me ble en kommersiell suksess etter at det skiftet plateetikett og ble en del av universet til det eminente Epitaph. Albumet har et ikonisk omslag dette også – ført i pennen av Jack Bannon – og viser en avrevet hånd med blod, sener og nervetråder. Låtene på albumet er like konfronterende for bandet fortsetter der de slapp med Jane Doe. På spor som tittelkuttet og «In Her Shadow» mikser de i hop sine røtter i hardcore med industrien til Swans og brutaliteten til Melvins. Men kortspilte låter som «Black Cloud» og «Eagles Become Vultures» er kjerneverdiene til Converge – hardt og nådeløst.

Når jeg gjennomgår utgivelsene til Converge er det nesten umulig å rangere de opp mot hverandre – de føles nesten likeverdige for meg – det renner over av raseri, musikalsk renselse og reinspikka apokalyptisk glede på alle skivene. Likevel er kanskje No Heroes det mest anonyme albumet av de skivene som bandet har utgitt i dette tusentallet. Merker man det? Nei, egentlig ikke – her slås det hardere og raskere enn noensinne med et knippe mikrosymfonier. I løpet av albumets første syv minutter har vi rukket å høre fem(!) låter med rasende brøl, hissige gitarer og buldrende bass og trommer – sjekk for øvrig om du får gåsehud av åpningssporet «Heartache». Men, det er også plass til seige låter som «Plagues» eller «Trophy Scars» – likevel er dette også intenst og rasende. Så – som en motvekt til åpningssaluttens fem spor har vi den nesten 10 minutter lange «Grim Heart/Black Rose» som bruker måtehold til perfeksjon.

Tre år senere ga bandet ut det jeg har som ett av mine favorittalbum gjennom alle tider – mye på grunn av åpningssporet over alle åpningsspor – «Dark Horse». Axe To Fall er en innertier fra ende til ende slik jeg ser det. Albumet åpner såpass galematias at man skulle tro låta ikke henger på grei – det går utrolig raskt unna og med en fandenivoldskhet som man ikke skulle forvente kan komme fra et band som har holdt på i mer enn ett tiår.

På dette albumet er det også plass til flere gjester enn noen gang tidligere; folk fra Cave In, Neurosis, Disfear og Genghis Tron stiller til dyst sammen med de fire medlemmene i bandet. Her er det plass til mye brutal hardcore, men også andre veivalg som bl.a. raseriet i «Worms Will Feed/Rats Will Feast», «Cruel Bloom» og «Wretched World».

Min innhenting av LPer fra Converge begynte som et retroprosjekt – album ble kjøpt flere år etter utgivelsene, men fra og med utgivelsen av Axe To Fall ble det å glede seg til neste skive en av de største forventningene jeg har i musikklidenskapen min. Det har vært en ren glede – for skivene de har utgitt siden den gang har alle vært helt fantastiske album.

Men, man må vente en god stund mellom hvert album de neste årene – All We Love We Leave Behind ble utgitt i 2012, og The Dusk In Us kom først i 2017. Det første av disse er en real slugger med flere strålende låter som er klassisk Converge. Denne gangen hyrer de ikke inn en eneste leiesoldat – likevel får vi låter som «Sadness Comes Home» og «Glacial Pace» som skiller bandet fra røkla hva angår låtkvalitet. Hør også på «Coral Blue» sitt mollstemte og rasende kor – her er de neste suverent melodiske – før «Vicious Muse» banker inn beskjeden om at de eldre herrer regjerer i hardcore fremdeles med to korte, fandenivoldske minutter.

The Dusk In Us ble en brutal videreføring av kvalitetene vi fikk høre på forgjengeren og albumet åpner knallsterkt med «A Single Tear» – det er på slike låter bandet kombinerer essensen av hardcore med riffrikdommen fra heavy metal på en fortreffelig måte. «Under Duress» er et enda tydeligere eksempel på dette der de har mye av den seige gleden man finner i et band som Melvins. Tittelkuttet viser deres ulike stiler i ett og samme spor – her begynner sporet nesten som en stalker før de bretter ut armene og trekker oss inn i mørket sitt. «I Can Tell You About Pain» er på sin side et bevis på at bandet har funnet sitt uttrykk og holder på det – på samme måte som Iron Maiden, AC/DC og Motörhead. Dog – med flere av låtene de har lagt til sortimentet sitt på albumene etter Jane Doe – så utvikler de sitt sound med hvert album.

Det neste albumet ble utgitt av en konstellasjon av musikere som er et forsterket Converge. Det året bandet var resident artist på Roadburnfestivalen hadde jeg glede av å se bandet gjøre et spesielt sett de kalte Blood Moon Sessions der de fokuserte på det seige og mollstemt tunge lydbildet. Med seg hadde de Stephen Brodsky fra Cave In, Steve Von Till fra Neurosis og doom folk-dronningen Chelsea Wolfe.

Dette samarbeidet ledet inn i albumet Blood Moon: I som spiller videre på de de presenterte på Roadburn – seigt og tungt materiale. Tittelkuttet er en strålende introduksjon til dette universet og henter frem Chelsea Wolfe til scenekanten – hennes stemmeprakt er sår og skremmende på en og samme tid, og passer perfekt med Bannons brøl. Her får vi en rekke låter som bredder ut det vi normalt sett assosierer med Converge; bl.a. er «Coil» nesten et smakfullt stykke goth pop. «Tongues Play Dead» er likevel et bevis på at albumet først og fremst hører hjemme i bakgården til Converge, og Chelsea Wolfe blir gjerne med på det når hun stemmer til på hardtslående «Lord Of Liars».

I år vil de tilsynelatende gjøre noe de aldri har gjort før – utgi to album det samme året. Innspillingsperioden som førte frem til årets album Love Is Not Enough danner også grunnlaget for et album senere i år med tittelen Hum Of Hurt. Det blir spennende, men la oss avslutte denne runden i deler av diskografien til Converge med åpningssporet fra deres nye album – «Love Is Not Enough». Her er det back to basics – hardtslående metalcore/hardcore. På den andre siden har vi «We Were Never The Same» som føles som et sårt tilbakeblikk på forholdet til noen man har hatt kjær. Buldrende trommer og et rifforama av dimensjoner setter de musikalske premissene. «Gilded Cage» er et eksempel på det saktebrennende lydbildet til bandet, mens «To Feel Something» ruller over lytteren med sine særs effektive to minutter.