Frankies søppelklassiker!
Jeg oppdaget dette amerikanske bandet først etter at de hadde gitt ut en håndfull album og var aktuelle med sitt sjette studioalbum Monsters Eating People Eating Monsters og ble umiddelbart glad i deres energiske miks av indie, psych og garasjerock. I årene som har fulgt har jeg brukt både tid og penger på bandets utgivelser, og i tillegg til ytterligere studioalbum, så har de også utgitt konsertalbum, og «pandemiplater» der de spilte inn live-sesjoner uten publikum til stede. Deres output har en humørfylt og sterk livsnerve i seg der de har jobbet frem en strålende diskografi. Det er dog ikke til å stikke under en stol at dette bandet, på samme måte som australske King Gizzard & The Lizard Wizard, skylder mye av sine første år til vår generasjons Velvet Underground; nemlig vestkystrockerne i Thee Oh Sees.
Men – det kommer da også tydelig frem på bandets skiver at de sakte, men sikkert, finner veien vekk fra stammen og står solid på egne bein. Dette har de blant annet gjort på sin forrige skive Data Doom ved å hente inspirasjoner og innspill fra afrobeatmusikken, og denne gangen har de valgt seg elektromusikk og åttitallets lydbilder fra band som bl.a. Devo. Alt dette – grunntanker og inspirasjoner – mikses sammen til et resultat jeg føler står frem som en egen sound som Frankie & The Witchfingers sitt.
Dette er bl.a. synlig på låter som «Dead Silence» der selv disipler av bandet nok blir overrasket av bandets nye lydbilde – de har noe av nysgjerrigheten som har pirret et band som Ulver i løpet av deres evig springende livsløp. Det amerikanske bandet henter frem den nesten kantete lyden av new wave-band som Devo og Wall Of Voodoo, men mikser dette med desperasjonen til Thee Oh Sees, samt andre samtidige som HEALTH og Liars.
Vi hører mest av bandets kjærleik til The Oh Sees i «T.V. Baby» som er en disippels erklæring til sin messias. På denne låta er de nesten en eksplosiv Xerox av sine californiske inspirasjoner, men det er likevel bandets identitet over låta – i den desperate intensiteten og i låtbruddene der deres egen sound titter sterkere frem.
Det er rett og slett vanskelig å plukke kun fem låter fra dette albumet – som må sies å være ett av bandets beste – da jeg ikke klarer å finne noen svake spor på skiva. Dermed hopper vi rett til tredjesporet «Fuckssake» med et nesten apokalyptisk narrativ, «Silver gods can see us wasted rotten / Death befallen in a robot coffin / Desperation for the future softens / We’re on the cellular level and living it sideways». Dette er ikke et album med tekstfokuset til singer/songwriters, men heller tekster som skal spille frem assosiasjoner om dystopi i nærkontakt med det brølende lydbildet til bandet.
Det er et allestedsnærværende sonisk angrep på sansene vi er vitner til – Frankie & The Witch Fingers slipper aldri opp gassen. «Out Of The Flesh» slår, danser, brøler og fenger seg med lytteren og er en sjarmør av de sjeldne. Dette er ikke et endimensjonalt vesen som kun funker i en modus – her hører man mørke, glede og lidenskap smørt sammen i et velrettet spark i ballene på samfunnet, og jeg får en følelse av å høre TV On The Radio på scenekanten (dog mer i strupen nå) der man har innsett at sjangre hører fortiden til – fremtidens lyd er grenseløs.
Ett av albumets avsluttende spor følger opp denne visjonen – «Gutter Priestess» er en dansende flørt med pønkens knurrende kjeft. Jeg satt på toget på vei hjem til Østfolds evigblå himmel når jeg skrev disse tankene og lot bandets lekne output herje med meg – vel vitende om at jeg SKAL se de på scenekanten hver gang de tar turen innom våre breddegrader.
