Gullkveld med Buddy!

Hedvig Mollestad Weejuns, Victoria Nasjonale Jazzscene i Oslo 18.april 2026

Jeg så frem til en kveld med et av våre beste jazzband i «åpen klasse» – Weejuns. Det som begynte som et bestillingsverk til Kongsberg Jazzfestival for noen år siden har nå blitt en heidundrandes trio som har utgitt to strålende album. Men når konserten ble introdusert – slik man har for vane på Victoria – så ble det brått litt ærverdig på scenen.

Hedvig Mollestad ble nemlig avslørt som årets vinner av den gjeve Buddyprisen – norsk jazz’ høyeste utmerkelse og en milepæl i norsk musikk. Hovedpersonen selv ble tydelig rørt over pristildelingen, men det er vel fortjent (noe en samstemt sal ga uttrykk for med applaussalver og jubelrop).

Etter tildelingen var det på tide med en konsert og man dukket ned i et sonisk univers som har blitt ett av de mest særpregede her hjemme på berget. Ikke bare er Ståle Storløkkens tangenter og Hedvig Mollestads gitarlinjer noe av det mest sjelsettende i norsk musikk – Ole Mofjells trommetalent fremstår stadig oftere frem som en sprudlende fontene i denne underskogen.

Bandets to album viser et band som er tydelig løsrevet fra sjangerkonvensjoner, men like fullt er det klare linjer og assosiasjoner som trekkes til både egen og andres musikkhistorikk, og da er det herlig å se at denne jazzklubben som jeg alltid føler kunne blitt plassert i enhver storby på kontinentet også deltar i denne reisen. Scenografien denne kvelden bidrar nemlig til å gi selveste Victoria et preg av å være en teatersal igjen – scenens gul og vegger er innhyllet i hvite tepper som smaker av myrlandskap, skogsdis og trolldom. Med en lyssetting som i løpet av konserten både føles mollstemt og eksplosiv blir man nesten løftet ut av tigerstadens lørdagskveld og inn i et Narnia med dets hemmeligheter og mystikk.

Vi har etter hvert blitt godt kjent med musikken til de tre musikerne som alle har bidratt på flere titalls av de beste platene til norsk jazz de siste tiårene(!), og det slår meg denne kvelden hvor storslått de kan få dette til å låte. Da mener jeg ikke kun de segmentene der de slår fra seg som et kakofonisk monsterbrøl, men også de øyeblikkene de trer tilbake og lar stillheten bli en like viktig del av lydbildet.

Hør bare på tangenttalentet til Ståle Storløkken – jeg har sett han flere ganger på scenekanten med størrelser som Motorpsycho, Supersilent, Elephant9 og Weejuns og det låter alltid som man er i selskap med en lydprofessor (man tror ikke alt man hører). Denne kvelden føler jeg likevel at låtene i enda større grad enn tidligere avslører den menneskelige nerven i spillet hans – det er så sårt og vakkert at hjertet nesten brister. I alle lagene i dette spillet hører jeg også tråder til den nordiske progscenen, som svenske orkestre som Kvartetten Som Sprängde, Anekdoten og Agusa.

Ole Mofjell på sin side makter å være bandets buldrende forsvarslinje, og i neste sekund nesten være uhørlig (men like fullt utrolig tilstede med lett lek med cymbalene eller stillfarent truende som fjernt torden. Når bandet virkelig når de store, stormende høydene mot slutten av konserten er det godt å se at han virkelig slår med sjela på ermet – her koster det å spille hardt.

Hedvig Mollestad blir i prisbegrunnelsen fra Buddy-juryen trukket frem som en gitarist som i stadig større grad har funnet sin egen lyd. Det kan man også høre på albumene fra hennes mest kjente trio der jeg mener hun lager riff som hører naturlig hjemme med det bandet. Når hun denne kvelden spiller seg frem fra scenografiens skogdis er det først sårt og ømt – disse låtlinjene har vi fått snust frem tidligere. Når bandet etter hvert åpner det mer frie hjørnet i verktøykassa si, så er det fint å høre at Mollestad med Weejuns har hentet frem et annet sound enn det vi kjenner henne med i Hedvig Mollestad Trio.

I stedet for rifforama får vi åpne linjer og en nysgjerrighet som setter henne opp på pidestaller med Terje Rypdal og Jon Eberson – det føles som om vi får høre hvordan det typiske nordiske soundet fra ECM og fordums tiår låter filtrert gjennom seksstrengeren til Mollestad. Det låter så grandiost det skal gjøre uten at det tipper over og blir for mye. I finalesporet får vi også høre et klassisk riff fra Mollestad – av den typen vi elsker å høre: dansende, eksplosivt og mektig.

Så er det slutt for denne gang, og jeg vandrer ut i Oslonatta med en fuzzy følelse i sjela etter å ha fått en virkelig prisvinnende opplevelse!