Desertfest Oslo – forsinket inntrykk fra fredagen

Desertfest Oslo 8.mai 2026 på Rockefeller, John Dee og Revolver

Det er gøy med festival – det er noe spesielt med den løsslupne stemningen på den første festivaldagen. Man tror nesten ikke man har lov til å føle seg så fri. Men, det er det altså og denne fredagen var den første dagen på årets Desertfest Oslo. Solen sto høyt på en lyseblå himmel og alt lå til rette for en festdag – noe det også skulle bli!

Desertfest er et festivalkonsept som kanskje er best kjent fra storbyer som Berlin, London og Antwerp, men vår egen manifestasjon her i tigerstaden har vist seg å være levedyktig og denne kvelden var det mange som stilte til start allerede fra første band. Hva får man så høre på denne ørkenfesten? Vel, rent tradisjonelt så er det stoner rock, hardrock og annen heavy music fra undergrunnen. Ikke så bekmørk og hard som påskens Inferno, men betydelig mer rocka enn de andre festivalene i festivalskogen.

 Jeg gikk glipp av de første åpningssaluttene, men fikk heldigvis med meg mesteparten av settet til Thulsa Doom på storscenen til Rockefeller. De leverte et sett breddfullt av fete riff, gode melodier og veldig godt humør. For man blir kanskje ikke helt klok av dette bandet som er for bra til å være komikere, men kanskje også for morsomme til å være bare bra? Jeg ender vel opp til slutt med en beskrivelse av bandet som en norsk fetter av svenske The Truckfighters – de er begge band som leverer heidundrandes hardrock, men med så brede smil at man ikke kan la være å smile med de. Det funker spesielt bra når de lener seg hardest mot inspirasjonskilder som Thin Lizzy – da smaker det stor musikk av bandet.

Etter en lettspist burger vandret jeg opp smuget til Revolvers kjellermørke for å se italienske Gïobia. Bandet var et ubeskrevet blad for meg, men jeg hadde blitt såpass nysgjerrig på hva de skulle levere at jeg droppet selveste Pelican. Det angret jeg faktisk ikke på – bandet fra Milano ga meg festivalens første gåsehud, og spilte for kjellerlokale fylt opp med entusiastiske og ivrige tilskuere. Men, hva låt de som, spør du? Vel, det er jaggu meg ikke lett å svare på. De åpnet settet med et par kraftpiller av noen låter som føltes utarbeidet som låtene til Karma To Burn – ingen dempet introduksjon av tematikk eller melodi – kun beint frem rifforama og karamell i munnen.

I løpet av settet skiftet de dog fokus til å låte mer som et energisk The Black Angels i frontkollisjon med Ecstatic Vision – her var det tydeligvis plass til både den psykedeliske rockens stemninger, og spacerockens repetisjoner og støynivå. Når de deretter igjen vender på femøringen så havner vi i et klubbland der riff og melodier forlates til fordel for rein rytmikk – noe som igjen kommer veldig til overflaten de siste 5-10 minuttene der bandets bassist og trommeslager etterlates på scenen for å slå sitt publikum i svime med dansende repetisjoner og assosiasjoner til hippiedrømmene til Ozric Tentacles.

Jeg var ikke ferdig med Revolver – nå trakk man opp i dagslyset og bakgården til Revolver som snart var så smekk full av ivrige festivalgjengere at det nesten føltes klaustrofobisk. På scenen kom Nebula – et band jeg husker fra de tidlige årene i dette millenniet, og med et sound tuftet på den opprinnelige stonerrocken til band som Fu Manchu, Kyuss og Fatso Jetson. Det hadde ikke endret seg – dette var en strålende oppvisning i amerikansk stonerrock og psykedelia.

Men, dagen hadde mer på lager og jeg lusket tilbake til hovedscenen for å se dagens to siste band. Først ble det King Buffalo som jeg husker jeg kjøpte debutalbumet til way back when – da spilte de laidback og låtorientert stonerrock, og det har de fortsatt med. Og uten å miste teken for å si det rett ut. Selv med en gitarist som satt gjennom hele settet (p.g.a. skadet ben), så leverte det et solid sett som både maktet å være innsmigrende og overkjørende på en og samme tid. Lyden satt som et skudd, riffene ble bare mektigere etter hvert som vi kom stadig lenger ut i settet, og når siste låt rullet over scenekanten løftet det publikum til store høyder.

Men – det slo likevel ikke kveldens siste orkester for min del – de tre karene i Russian Circles leverte et sett som var fullendt! Deres instrumentale lydbilder begynte kanskje som postrock på debuten, men det beistet som puster og peser på scenen denne kvelden var noe helt annet – en miks av kraften til Neurosis og presisjonen til et band som Slift. Det var tekniske finesser mikset sammen med et fandenivoldsk trøkk som rev og slet i hjerterøttene på alle som var til stede – samtidig så er det gode melodier som ligger i fundamentet i alt dette raseriet.

Når de i tillegg hadde et lysshow som kunne snu på femøringen hvis musikken ville det, så hersket det vel ingen tvil – dette var kveldens definitive toppnotering!