Gotisk country på østlandsprærien
Sixteen Horsepower på Brygga Kultursal i Halden 22.mai 2026:
Denne kvelden var nok alltid ment å bli spesiell – når selveste Sixteen Horsepower returnerer til scenekanten to tiår etter de la opp. Denne gjenforeningsturneen føltes som om de nesten utslettet minnene av tiden bandet ikke eksisterte for det de presterte denne fredagen føltes så fullendt og sømløst. Man skulle jo tro det ikke er mulig å bare «slå på bryteren» etter å ha vært så lenge borte, men det skjedde altså denne kvelden.
Jeg valgte meg toget på turen ned til Halden denne pinsefredagen; varsler om stillestående køer og
pinseutfart føltes illevarslende. Jeg angret ikke – med en pils på toget og med strålende sol og blå himmel var togturen gjennom det idylliske «prærielandskapet» i Østfold en ren fornøyelse. Men, det var likevel akkurat så det holdt – jeg vandret inn i kultursalen kun få minutter før konserten skulle begynne, og salen var fylt opp til randen av skuelystne disipler av bandet fra fjern og nær. Jeg fikk likevel etter hvert kommet meg en håndfull meter i rommet, og falt til ro akkurat i det lyset ble slukket og bandet gikk på scenen til applaus og jubel fra salen.
Lyssettingen er varm og riktig, bandet finner sine plasser og så blåser de i gang med ei låtliste i stor grad tuftet på deres debut Sackcloth ‘n’ Ashes. Umiddelbart faller man ut av samtiden og tas med inn i et lydlandskap som ikke ligner noe annet. Jeg tar meg i å tenke på band som Morphine og Primus hva angår unikt lydbilde, og følelsen av å se noe «hemmelig». Dette er jo første gang bandet har vært på scenen sammen på lang tid og det er utvilsomt at alle originalmedlemmene er like sterkt knyttet mot sjelen til ensemblet. Like fullt føler jeg blikket ofte hviler på den sittende David Eugene Edwards i senter av scenen – det er han som alltid har vært bandets frontfigur og også den som har hatt den klareste profilen i årene som har gått siden de la opp (med bl.a. Woven Hand og soloarbeid).
Men for all del – trommespillet til Jean-Yves Tola og bassfingrene til Pascal Humbert står til langt over forventning. Dette er sjelespill fra et band som tok med meg storm når jeg oppdaget de en høstkveld på midten av nittitallet. Det låter gotisk, bluegrass, innavl og pønk av bandet – denne kombinasjonen både fortryller og forfører, samtidig som den får det til å gynge i rockfoten.
Noen låter treffer selvsagt hardere enn andre, og alle har sikkert ulike favorittlåter. Mine denne kvelden ble selvsagt signaturlåta «Black Soul Choir» som forsøkte hente frem ekstra kraft i refrenget ved å la lyskasterne feie over publikum, og det første ekstranummeret denne kvelden – «Hutterite Mile» fra fjerdealbumet Folklore. Men, alt er godt – både det maniske drivet fra bandets tidligere album, og de mer sakrale låtene fra de senere platene.
Når kvelden etter hvert tar slutt, og man sitter på toget på vei hjem over et mørkt sletteland føler man seg heldig av å ha sett ett av tidenes beste band i sin sjanger endelig tilbake på scenen!
