Inntrykk fra Lyse Netter!

Lyse Netter er en festival ulikt det aller meste her på bjerget; det føles som om festivalen er en miks av kuratert lidenskap ikke ulikt All Tomorrow’s Parties i Storbritannia og underskogens bransjefester med dialogmøter, paneldebatter og messestands. Resultatet er en miks av kunstneriske uttrykk, mainstream hits og musikkhistorie som virkelig tiltaler musikkelskere.

Med det mylderet av konserter og mylderet av andre arrangementer som finner sted disse to dagene, så er det umulig å beskrive alt. Derfor blir dette en kortfattet beskrivelse av min lysløype disse to dagene i Møllebyen i Moss som kan fungere som en smaksprøve på hva denne festivalen egentlig er.

Fredagen ble dessverre dynket i sommerregn, men heldigvis møtte publikum opp i godt monn likevel – dette skyldtes nok noen etterlengtede konserter denne kvelden. Vibeke Saugestad hadde tatt med seg bandet til hjembyen og fremførte et publikumsfriende og humørfylt sett i den sommergrønne Heilmannparken, og de virket oppriktig oppildnet over responsen de fikk av publikum – dette var en hjemkomst man virkelig satt pris på, og i det Vibeke avsluttet med et smilende, «Vi kommer tilbake!» følte jeg på at hun hadde fått hentet frem sin status som en av norsk rocks kongelige.

Men, det var ikke tid til å hvile på laurbær – festivalen var knapt nok i gang. Det neste jeg fikk lånt øre til var det danske prosjektet Tettix Hexer på scenen Mørke Fetter i bakgården ved House of Foundation. Dette er et prosjekt fra dansk rocks mørke undergrunn, og her ble det levert avantgarde elektronika ved hjelp av istapper med Mossevann(!) som smeltet ned på mikrofoner som igjen dannet rytmen i lydbildet. Fascinerende og fengende og et bevis på at kunstmusikk kan være interessant for «massene» og ikke bare de få.

Deretter bar det tilbake gjennom Møllebyen til Heilmannparken for å se Møster! fremføre sitt neste album i sin helhet. For et band dette er; med fire musikere i den absolutte eliten her hjemme: Kjetil Møster leder an med sin saksofon, mens Nicolai Hængsle (Bigbang, Elephant9, Needlepoint, etc) er blysolid med sitt eminente basstalent. På gitar står Snah (Motorpsycho) frem som den ekstraordinære solist og lekne sjel han er, mens Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Stein Torleif Bjella, etc) er det fundamentet som alle strålende band lengter etter.

Det lekes og flørtes fra scenekanten, og jeg tar meg i å glemme regnet når bandet viser frem strålende låter med både frijazzens eksplosivitet og rockens mørke. Det er noe umiddelbart befriende med den spontaniteten som oppstår når slike musikere skal leke sammen – det er både trygt og spennende på en og samme tid. Blikk veksles, og med litt mimikk endrer musikken kurs på en femøring. Dette ble derfor en av de sterkeste opplevelsene denne regnfulle fredagen.

I bakgården hos Mørke Fetter var det dog på tide med et band som var godt beskrevet i festivalprogrammet, «dynket i svensk aksent og motorolje, Sabbath riffs, tysk sauerkraut, marsj-remedier med oppskrift a la Lemmy og Hawkwind og vind i håret, ispedd en dæsj Blue Cheer og hardere Klaus Dinger’ed Neu!, L7 og Babes in Toyland står vi igjen med en helt spesiell mikstur». Det var derfor jeg var særlig spent når Brain Burn GBG entret scenen og blåste i gang et sett med som hentet solide doser fra syttitallets krautrock og mikset det med illsint nittitallsrock i skole med band som Royal Trux. Deres hardrock er både breibent og ydmyk på en og samme tid, og føles tvers gjennom ektefølt til stede. Virkelig et navn å følge med på i årene som kommer – supergøy!

Konsertene på Lyse Netter er godt synkronisert, og de to utescenene avlaster hverandre sømløst gjennom helgen. Dermed ble det etter gøteborgsk sinne tid for å rusle tilbake til ett av helgens høydepunkt for mange av de oppmøtte – Kåre & The Cavemens sceneretur og en konsert med låtene fra klassikeren Long Day’s Flight ’till Tomorrow. Nå skal det sies at jeg ikke er en utpreget disippel av bandet fra Harestua, men det de leverte denne kvelden bør stå til toppkarakter i alle aviser landet over. Det ble en salig miks; låtene fra det smått myteomspunne albumet, regnværet, det gledesfulle publikummet, det varmende scenelyset og det strålende bandet. En perfekt gig for en festival som fremelsker det unike.

Etter dette gikk jeg tom for krefter, og hadde fått nok av regnvær og våte klær. Dermed ble det kun en kort tur innom Brainbombs‘ konsert på Mørke Fetter. Det låt insisterende og herlig ikke-pønkete slik den beste pønken skal låte; deres fremtoning på scenen ga meg en umiddelbar følelse av å se et tidlig The Fall med sin «i don’t give a fuck»-attitude man aldri er sikker på om kan være farlig eller ikke.

Dagen etter begynte været like regntungt som på fredagen, og det bidro til at jeg valgte vekk både Erlend Ropstad og Truls sine konserter. Men – slik går no dagan på festival. Dermed tok jeg først turen ned til Møllebyen når solen tittet frem fra skyene, og den første konserten ble et sett i parken med svenske Yttling Jazz. Dette bandet har hentet inn en svensk Grammis og består et et band med noen av de beste innen svensk musikk bl.a. en av mine personlige favoritter – saksofonisten Jonas Kullhammar.

Bandet nyter godt av solskinnet og publikum trives virkelig i parken med et lydbilde som både er friskstemt jazz, så vel som låter med popteft. Selv hører jeg det mollstemt livsglade uttrykket til Esbjörn Svensson Trio i bandets musikk. De makter å hente frem et knippe låter denne dagen som kombinerer det utfordrende med det forførende og dermed er min andre dag på Lyse Netter allerede godt i gang.

Nå er det ikke alt som frister selv med et program så godt satt frem som dette – så det ble litt vandring mellom scenene innomellom. Da er det gøy å kunne vandre inn i en bakgård og ende opp i Hvitsten Salong – en kunstnerisk oase i den gamle margarinfabrikken. Inne i et nakent murlokale der veggene renner over av historie fant jeg, og mange med meg, en dansende ro med musikken til iranske Pouya Pour-Amin. Hans lune og spennende elektroniske lydbilde gir meg assosiasjoner til etiketten Touch og musikere som Philip Jeck og Christian Fennesz. Jeg hadde en fin reise inn i denne musikken på begynnelsen av millenniet når jeg flyttet fra småbyen til Oslos sentrumsgater og yrende liv. Da oppdaget jeg Blå, og festivaler som All Ears, Safe As Milk, Ultima og Random System. Denne musikken fikk meg til å føle liv og levnad i lydlandskap uten melodier, men som var breddfulle av alskens følelser.

Pour-Amins musikk hadde denne dansende og elektroniske gleden i seg denne lørdagen, og man så et publikum som svarte på dette universet på hver sine måter; ved å sitte i stoisk ro og betrakte hans rolige konfigurering av digitalismen, vugge i takt med sin egen indre rytme eller rett og slett lukke øynene og ta en egen reise. Det er nesten så man kommer ut av et eget lite kosmos når man trer ut i solskinnet etter denne opplevelsen.

Men, jakten etter gode opplevelser fortsetter og det jeg sto overfor nå var en troika av sjelden kvalitet: britisk folkmagi tolket av to av våre beste, et mørkt ensemble med brede smil, og mitt absolutte favorittband. Det var nesten ikke til å tro.

Først ut var selveste Lars Lillo-Stenberg som hadde blitt booket til festivalen for å «gjøre noe jeg gjør veldig ofte – sitte alene og spille sanger av John Martyn«. Han var dog selvsagt glad for å dele denne opplevelsen med en av våre beste jazzbassister her hjemme – Ellen Andrea Wang. Jeg hadde knapt hørt om John Martyn før denne ettermiddagen, men det viste seg å bli en sann glede i det duoen tolket den britiske mesteren på en ypperlig måte: Lars med feiende gitarspill og en stemme som la seg inderlig mellom det han gjør med DeLillos og hvordan han tolker en annen legende – nemlig Neil Young. Ellen Andrea var en sann fryd å høre med eminent basspill og koring som la seg tett inn til Lars.

Når man i tillegg får servert et knippe låter som holder en kvalitet som tangerer låtskrivere som Townes Van Zandt, Richard Thompson og Jackson Browne, så blir det raskt klart at denne konserten ble en storslått opplevelse. Det er også godt å høre at en virkelig god låt ikke trenger særlig med staffasje for å fungere – her holdt det med to musikere som leste hverandre strålende og minnet om John Martyn.

Etter en vandring rundt i Møllebyen med mexicansk mat og norsk cider, og med John Lydon i sidesynet på Mørke Fetter, vandret jeg opp i studioet til Emil Nikolaisen for å få med meg konserten til Utan Dom. fra Sarpsborg. Dette bandet hadde jeg glede av å se på det fantastiske Feelgood i Halden for en tid tilbake, og jeg har sett frem til å få muligheten igjen. Så – når det ble annonsert at de skulle være en del av årets Lyse Netter, var en av helgens soleklare konserter avgjort.

Bandet hadde blitt plassert langs hele den ene langsiden av lokalet, og det var godt for de trengte all plass de fikk. Nå er musikken til Utan Dom. så mollstemt at trommer føles som et overkill, men like fullt har de med seg trekkspill, trombone, fele, bass, piano, autoharpe og tre gitarer i tillegg til to vokalister. Man skulle tro at dette ville låte høylytt, men det gjør det virkelig ikke. De er ikke hviskende, men lar de ulike instrumentene falle på plass i melodiene på en måte som får meg til å tenke på et orkestrert Tindersticks.

Lasse Karlsens stemme får fortelle sine mørke historier om skjebnene som ofte faller mellom stolene i livet, og får vakkert gjenskinn i stemmen til Mathilda Juni Arntzen. Det er et vakkert toneleie og skaper det samme klangbildet man kan kjenne igjen i stemmene til makkerpar som Chris Eckman og Carla Torgerson i The Walkabouts. Selvsagt sunget frem på svensk og med akkurat riktig dose patos i målet. Til slutt må jeg nevne trombonen til Arnt Martin Brynildsen som jeg føler er en av de tydeligste sjeletrådene i bandet – på flere av bandets låter gir han instrumentet en sårhet som treffer meg rakt inn i hjerterøttene.

Etter et ekstranummer er det slutt i studioet og et tydelig fornøyd publikum forlater mørket på loftet, og beveger seg ut i sommerkvelden der det langt fra er slutt. For meg gikk ferden rett tilbake til Heilmannparken for å se festivalens desidert viktigste konsert – Motorpsycho. Trønderne hadde denne gangen sågar alliert seg med selveste Kjetil Møster så det sto klart frem for alle med et kjennskap til bandet at den neste timen skulle bli en lekestue.

De blåste raskt i gang med et litt utvidet sett, og Kjetil Møster fant seg raskt godt til rett i bandbildet på scenen der han delte solospill med Snah gjennom hele settet. Bent Sæther og Olaf Olsen holdt fundamentet like stødig som de gangene jeg har sett Olaf med Motorpsycho, og det føles stadig mer som om han har blitt et reellt medlem av bandet, og ikke bare innleid hjelp. Det ble solide deler jazzrikt eventyrspill, og låtlisten viser også til det i ettertid med hele tre coverlåter på timen de spilte i parken. Låtvalget kan nok settes sammen med at man skulle ha litt lekestue siden dette var spor av Cream, Magma og Frank Zappa.

Det buldret og slo, herjet og forførte. Hele tiden levert med den trønderske sjarmen til Bent i front – her er alt ved det vante. For det er noe eget med Motorpsycho for de av oss som føler oss hjemme i betegnelsen psychonauts; de som gjerne fotfølger bandet på turneer og ser flere av bandets konserter på samme turné. For oss er det som å møte kjær slekt hver eneste gang der vi hører de kjente skrønene (som bare blir drøyere for hvert år som går). Slik ble det også i går, og som vanlig forlater man konserten med en forventning til hva man skal få se neste gang.

Kvelden hadde senket seg, og min vandring gjennom festivalen var nær sin ende. Men – heldigvis ikke uten først å få sett konserten til sekstetten til Joakim Åhlund (Les Big Byrd, etc) og Jockum Nordström (en rockstjerne på Stockholms kunstscene). Det ble skapt forventninger til noe helt spesielt; et sjangerløst ensemble på evig vandring. Det ble også levert – her var det larmende frijazz, tilbakelent psych og dampende funk (gjerne på en og samme tid). Assosiasjoner til Ulvers sound de siste årene der garage rock og psych tok over for industrirocken ble ganske påtrengende når jeg hører deres sett denne kvelden – en nydelig avslutning på kvelden for min del.

Jeg gikk derfor glipp av DJ-settene til Röyksopp og Dungens Gustav Ejstes, konserten til The Gulps, etc. Men, et slikt nesten uoverkommelig program som Lyse Netter kan vise til, bidrar til at man må lege sin FOMO ved døra og heller skape sin egen sti gjennom helgen. Dette var min – var du der var din nesten helt sikkert annerledes.

Jeg gleder meg allerede til neste gang!