Månedens klassiker: Håkan Hellström – Håkan Boma Ye
Dette albumet er en del av livet mitt – mye mer enn de fleste andre platene jeg har i samlinga. Ikke bare er det et perfekt og helhetlig konsertdokument over den første kvelden Håkan (ja, Håkan!) solgte ut Ullevi i sin hjemby Göteborg, men det er også et sterkt inntrykk for mine egne minner der jeg husker tilbake til de to gangene Bente og jeg har sett denne trollmannen på Ullevi de senere årene. Jeg hadde sett han før, men da på klubb for mer enn tyve år siden. Det var en kveld jeg fikk skrive om som musikkjournalist på disse sidene, og der jeg beskrev en panegyrisk opplevelse som eksploderte i følelser når utstyret til bandet fikk problemer, «Da kommer den siste faktoren som bidrar til å gjøre denne konserten helt spesiell. Publikum overtar hele sangen og etterlater et måpende band på scenen. Med kun en gitar som akkompagnement og et band gestikulerende fra scenen, er man i ferd med å oppleve magi av høyeste orden. Bandmedlemmer er foran grava og takker publikum, krykker kastes i været(!), Håkan Hellström hyler ut en trompetstrofe uten mikrofon og trommisen gjør tydelige ektefølte ‘we’re not worthy’-bevegelser fra bak trommesettet. Alle ler, mange gråter – dette er hinsides enhver karakter».
Så gikk det mange år uten Håkan i livet mitt, før jeg hadde planer om å se han en kveld i Frognerparken. Men, konserten ble avlyst av helsemessige årsaker og jeg trodde sjansen var spolert. Men, da ble vi enige om at vi måtte se denne svensken neste gang vi hadde mulighet. Før denne sjansen kom, så ble dog denne mastodonten av et album gitt ut – fire LPer med hele konserten til Håkan og bandet den første gangen de spilte på Ullevi og solgte mer enn 69.000 billetter.
Dette er utvilsomt det konsertalbumet jeg har hørt mest på opp gjennom – faktisk mer enn både Deep Purples Made In Japan og Iron Maidens Live After Death. Det eneste albumet som kan konkurrere med Hellström er Bruce Springsteen & The E Street Band sin første konsert på europeisk jord – på Hammersmith Odeon i ’75. Så – hva er det som har gjort Håkan Boma Ye til en milepæl i min platesamling?
Jeg vet egentlig ikke, men det har den viktige evnen til å gi lytteren en følelse av å være der; man kjenner nesten konserten på kroppen. Publikums allsang fra første sang, bandets eksplosive låtvalg og Håkans smittende humør er vel mye av grunnen, men noe av det er kanskje også følelsen av hendelse – for første gang solgte en skandinavisk artist ut Ullevi og tok publikumsrekorden i Sverige.
Så – hvilke fem spor trekker man frem fra dette albumet for å forsøke beskrive hvor bra denne konserten var? Jeg begynner i hvert fall med «Tro Och Tvivel» som henter frem publikumsgleden etter hvert som hvert medlem av bandet kommer inn på scenen, den elektriske gitaren som sender lynende glede gjennom arenaen og eksplosjonen av jubel som slår ut av høyttalerne når Håkan kommer inn på scenen. Låta i seg selv er en sterk rival til de beste låtene til Springsteen; full av lidenskap, råskap og livslyst.
Deretter nikker vi også frem to sterke låter som på hvert sitt hvis satt merket for hva man kunne forvente denne kvelden; «Du Kan Gå Din Egen Väg» er full av kraft og røff rock, mens «Nu Kan Du Få Mig Så Lätt» er helt nedpå med kun Håkan og et piano. Men, noe har låtene til felles – og det er de mer enn 69.000 tilskuere på Ullevi som er med på å farge låtene så sterkt at man nesten slås i bakken. De er så tydelig til stede at de nesten like gjerne kunne stått på scenen alle sammen. Og det er denne lidenskapen fra publikum som gjør dette albumet til noe helt eget. Man forstår virkelig hvilket ikon denne gøteborgeren er i vårt naboland – han elskes av pensjonister til skolebarn og alt derimellom.
«Klubbland» er ei låt jeg husker fra den første gangen Bente og jeg så Håkan på Ullevi – i det sjefen roper «ett, två, tre fir» begynner de fire store lysmastene å spinne rundt sin egen akse i alle regnbuens farger, og bidrar til å skape Nordens største klubbland. Helt fantastisk, og en strålende og dansende slager som viser mannens låtskriveregenskaper.
Helt til sist kunne jeg trukket frem mange låter – og de to sterkeste kandidatene er «Känn Ingen Sorg För Mig, Göteborg» og «Ramlar» fra debutskiva, men det ble «Valborg» noen år senere ut i diskografien. Denne hyllesten til hans hjemby introduseres med et anerkjennende nikk til broderfolkets kjærleik til Springsteen, og er en vise om Göteborg, og det er akkurat det man vil ha i det en nydelig trompetlinje introduserer denne perlen av ei låt.
Mine to turer til Ullevi for å se Håkan gir bensin til mitt eget minnesbål når jeg hører på dette albumet; lukta av Göteborg, synet av mer enn 70.000 mennesker som fryder seg over god musikk, den blå aftenhimmelen med byens skyline, fyrverkeriet som er konsertens punktum og den allestedsnærværende allsangen.
Gjør deg selv en tjeneste – hør på dette albumet!
