Inntrykk fra torsdagskvelden på Kongsberg Jazzfestival

Kongsberg Jazzfestival, Smeltehytta/Energimølla torsdag 2.juli 2026:

Jeg likte vel strengt tatt ikke jazz før jeg flyttet til Oslo for mer enn tjuefem år siden. Ja, jeg hadde skiver av både Miles og ‘trane i platesamlingen – men det ble ikke en virkelig lidenskap før jeg oppdaget gledene med Blå nede ved Akerselvas bredd. Den klubben og den jazzen som fant meg der, skapte en lidenskap som har vært en sentral del av hjerterøttene mine helt siden den gang.

Etter hvert blomstret disse musikerne og orkestrene frem til å bli viktige europeiske markører i sjangeren og de fant etter hvert frem til Kongsberg Jazzfestival der jeg de neste årene opplevde en rekke strålende konserter. Den musikkgleden og folkefesten som slår ut i full dans rundt den mektige fossen har også vært en nydelig ramme for disse opplevelsene. Jeg har dessverre kun vært der til enkelte konserter de siste årene, men denne torsdagen gikk jeg mer grundig til verks enn jeg har gjort på lenge og fikk med meg fem konserter på seks timer.

Først ble det et særingmaraton i nydelige Smeltehytta på nedsiden av fossen. Dette bygget ble først tatt i bruk for å utvinne sølv fra malmen som ble hentet ut av gruvene rundt byen, og man kan føle det historiske suset i de rødbrune murveggene og de sterke tømmerbjelkene i taket. De siste årene er det opplevelser som utvinnes i bygget; og i kveld var det improvisasjon og samspill som sto i fokus med hele fire konserter til prisen av en. Det er en god deal, det!

Først ut var duoen Truck Rurâl med sin fritt tenkende tolkning av spontan folkemusikk. Dette var for meg en perfekt start på kvelden da settet nesten umiddelbart ga meg musikalske knagger å hekte meg på, før man ble dratt med på en reise til den amerikanske folkemusikken. Gitarist Håvard Skaset leiker frem de samme landskapene som John Fahey og bluesmesteren Charley Patton mestret. Det er dog ingen kopisme involvert – Skaset er på sin egen pidestall der han klimprer frem sine linjer. Ikke bare en gang i løpet av settet tenker jeg på antologiene som Harry Smith ga ut på femtitallet der han lirket frem Amerikas røtter i en hverdagsrealisme som kun så inn i fremtiden.

Hans makker Ståle Liavik Solberg står dog ikke tilbake i dette samspillet. Med kveldens minste, men nydeligste, trommesett virvler han frem den herligste rytmikk med den samme lettheten som barn utviser i fri lek. Det er ingen konsekvens eller målsetting til det man gjør – kun fantasien som setter konteksten og uten å dømme lar leken falle slik den gjør. Smilene i ansiktene på det publikum som har fylt lokalet til randen er karakteren duoen får som lønn: dette var rett og slett bare utfordrende gøy!

Etter en pause til forfriskninger og frisk luft er vi tilbake i det vakre lokalet for å høre en duo som har et rykte for å virkelig skape de store opplevelser. Felespilleren Hans Kjorstad har fra tidligere arbeidet med flere av de mest markante aktørene i norsk samtidsmusikk, mens cellisten Ernst Reijseger er et virkelig ikon innen europeisk improvisasjonsmusikk med over 200(!) albumutgivelser og en rekke samarbeid med viktige stemmer som Yo-Yo Ma og Steve Lacy.

Dette er dog ukjent for meg på dette tidspunktet – etter å ha rallet rundt i rockmusikken de siste tiårene med jazzen i baksetet, så har ikke jeg annen tanke etter å se to musikere ta plass på scenen foran meg. Det skal ganske raskt endre seg – i løpet av det første stykket er de innom folkemusikken fra hele verden. Kjorstad holder den norske folkemusikkens linjer i hånd med sin vakre fele, og lar Reijseger vandre ut til kontinentene utenfor. Celloen er kanskje mest kjent for sin funksjon i klassisk musikk, men i den nederlandske musikerens fingre blir det hentet frem assosiasjoner til både persiske og kinesiske folketoner – det er i det minste slik det føles for meg denne kvelden.

Det er for øvrig Reijseger som står frem som en av de ypperste denne kvelden – han utfordrer virkelig sitt instrument der han legger den på kneet og nesten blir en Django, eller setter den opp og henter frem kontrabassen fra dens strenger med lette jazzfingre. Han roper viskende og ordløst i takt med musikken og tar nesten pusten fra meg, før han blidt ser på sin makker og legger seg i vakkert leie med fela til Kjorstad.

Etter at de møtes med stående applaus og trampeklapp for sitt sett, gir de oss et kortspilt ekstranummer med strengelinjer fra Kjorstad som tydeligvis er hentet fra Grieg. Feiende flott fra duoen som bergtok sitt publikum i Smeltehytta.

Den tredje konserten er et solosett fra Maren Sofie Nyland Johansen. Igjen – hun er helt ukjent for meg, men senere leser jeg meg opp til at hun allerede har opptrådt på flere av de større festivalene for samtidsmusikk her hjemme (Ultima, Blow Out) samt Oslo Jazzfestival og er medlem i ensembler som KRÆKK og AKSE.

Hun åpner settet så sårt og stille med såre og enslige toner og knappelek fra sitt akkordeon, men snart herjer hun med både vårt blikk og instrumentets integritet. Tidvis føles det som om hun nesten får det pustende akkordeonet til å låte som en digital storm – analog pusting låter nesten maskinelt i hennes fingre.

Etter nok en drikkepause er det på tid med et virkelig mestermøte, og dette var den ene av to grunner til at jeg la ut på reisen til Kongsbergs dalføre: det nå svensk-brasilianske bandet Fire! har tatt turen til festivalen. To av bandets tre medlemmer har dog vært her tidligere: svenskene Mats Gustafsson og Johan Berthling er gamle kjente for alle som har et visst kjennskap til nordisk frijazz de siste tiårene. Både sammen og hver for seg har de utgitt en rekke stjerneutgivelser og gitt strålende konserter for publikum som alltid blir slått over ende av deres musikalske vyer og instrumentelle kvaliteter.

Denne kvelden er deres tilstedeværelse farget av bandets tredje medlem – nykommeren Mariá Portugal. Hun er en fargeklatt og humørspreder og passer godt sammen med de to svenskene. Vi ble før konserten fortalt at dette kun er den tredje konserten de tre gjør sammen, og med tanke på hvor utrolig fint det skulle vise seg å bli, så kan dette bli en av de bedre fasene av bandets eksistens (og det sier ikke rent lite).

Hun tar raskt føringen på det første sporet som rugger i gang med en seig riffrytme og synger med en moden jazzstemme som gir meg følelse av å høre Nina Simone eller PJ Harvey. Den typen stemme som virkelig formidler og henter frem hjertetrådene til lytteren uten å anstrenge seg i det hele tatt. Like lett leiker hun seg med trommene – her lukter det samba, frijazz og barnlig glede. Faktisk føler jeg hun har mange av de samme kvalitetene som Karen Carpenter hadde – en fullendt musiker i sjel og kropp.

Johan Berthling er en bassist som er limet på scenen – hans linjer leiker sammen Portugals fundament og Gustafssons blåsere. Han rugger rolig fra side til side med et alvorlig blikk mot sine makkere, men alvoret svinner i mellomrommet mellom låtene da han viser sitt muntre blikk. Denne gleden er nemlig til å ta og føle på i pausene der Gustafsson vitser lett om den kommende kampen mot nettopp Brasil, og hvor viktig det er at vi sjekker ut den brasilianske musikklegenden Alzira E, «hon är så jävligt bra!».

Mats Gustafsson, ja. Jeg har vel egentlig et mancrush på denne formidable svenske saksofonisten. Helt siden jeg så han på scenen for første gang på All Ears-festivalen i Oslo for over to tiår siden, har jeg følt en virkelig fascinasjon for hans virke og scenefremtoning. Få musikere er like fysiske i sitt spill som Gustafsson der han virkelig utfordrer sine instrumenter til det ytterste. Svetten renner, tunga tøyes og blikket er knallhardt til stede der han kaster på kroppen i tidvis eksplosive utbrudd før han i det neste sekund er ømt pustende i saksofonen. Det er en utrolig opplevelse også denne kvelden, og jeg er utrolig glad for at jeg fikk se denne nye konstellasjonen av Fire! og vet jeg stiller til start neste gang de spiller i nærheten!

Jeg er sliten etter fire timer med lydhør improvisasjon, men kvelden er fremdeles ikke over. Det skulle vise seg å bli en eksplosiv opplevelse av sjelden karakter – Krokofant hadde funnet turen til Energimølla med ny besetning.

Denne intime klubben har den samme følelsen som Blå også henter frem – industrilokalets historikk som er transformert til et rom for svett kultur og ektefølt glede. Sakte men sikkert, ble rommet fylt opp av et publikum som tydelig var nysgjerrig på hva bandet skulle presentere. Man hadde jo hørt om deres turné utenlands, men jeg hadde like fullt en nervøsitet i kroppen. Gitarist Tom Hasslan hadde jo med seg Axel Skalstad i både Krokofant og «søskenbandet» Soft Ffog, og etter hans tragiske bortgang var det usikkert hvordan dette ville påvirke bandene. Det gikk jo bra i Soft Fog – det hørte vi med bandets konserter tidligere i år. Men, jeg har alltid følt at Krokofant i større grad var et «oss tre eller ingenting»-orkester der Hasslan, Skalstad og saksofonist Jørgen Mathisen var evig essensielle komponenter i denne helheten.

Det var kanskje slik, men jeg føler allerede at det var «gamle Krokofant». Det nye bandet henter frem gleden og kraften fra det opprinnelige orkesteret, men med trommeslager Ole Mofjell og bassist Rune Nergaard har de åpnet en ny sti i jazzens undergrunn som virkelig slo godt fra seg denne kvelden. Med et bredere fundament der Nergaard slår seg sammen med Mofjell får de to frontfigurene Hasslan og Mathisen større plattform å leike seg med gitarriff, blåserlinjer og tangenter.

De er tidvis godt tilbakelent på noen av kveldens spor, der de leverer ømme og levende soloer som sømløst avlaster hverandre. Men, der kvelden virkelig får sitt virkelige punktum er når de henter frem sine indre fusionkrefter fra krønikene til King Crimson, Zappa og Mahavishnu Orchestra, og topper det med tekniske kvaliteter som går utenpå de fleste: Nergaard som setter seg på huk når han henter frem det virkelige basstrøkket, Mathisens glade tumling med saksofonen og Mofjells tordenskrall og jordskjelv i fullt powerhouse mode!

Men, hva med Tom Hasslan, spør du? Vel, Hasslan har den samme tilstedeværelsen som Mats Gustafsson. Han er utrolig fysisk i sitt virke, og i mimikk og kroppsspill får vi en antydning til hva det koster å meisle frem de vakreste linjer, råeste riff og mest utrolige soloer. Alt dette mens man ser hans blikk mot sine kumpaner på scenen, og muntre blikk til kjente i salen. Definitivt en av landets aller, aller beste musikere!

Så var kvelden over, og jeg setter meg i bilen hjem og setter kursen mot flatere landskap nær Oslofjordens strender. Men, denne kvelden ga virkelig mersmak for jeg skal komme sterkere tilbake på neste års Kongsberg Jazzfestival!