Angine de Poitrine – Vol.1 og 2
Noen ganger dukker det opp små fenomener og unike uttrykk i musikkuniverset. Noen blir evige ikoner som Frank Zappa og Miles Davis, andre vil alltid føles tidløse (men ikke for alle) som Captain Beefheart og Pere Ubu, og noen svinner hen etter det første inntrykket. Hva som vil skje med det kanadiske(?) Angine de Poitrine vites enda ikke – de er fremdeles i den første fasen i sitt livsløp. Nå skal vi sette duoens første to album under lupen og se hva vi finner.
Duoen består av Khn de Poitrine på gitar/bass og Khlek de Poitrine på trommer, og de dukket opp i det covid-pandemien traff vår samtid. De har en pussig fremtoning på scenen med svart/hvite-prikkete kostymer og store masker i papier-maché, og få vet hvem som eventuelt skjuler seg bak disse maskene.
I 2024 ga de ut sitt første album – Volume 1 – og de begynte raskt å få lokal oppmerksomhet i Quebec med sin eksperimentelle math rock med komplekse rytmer og mikrotonale gitarer. Mer suksess fulgte året etter med festivalopptredener og prisseremonier (bl.a. vant de GAMIQ-prisen), men det var først med en opptreden på radiokanalen KEXP som ble filmet, at de gikk viralt og ble et internasjonalt fenomen. Plutselig visste «alle» om denne underfundige duoen, og i år ga de ut sitt andre album ut – Volume 2. Men, er denne musikken så genial som «hele verden» vil ha det til?
Jeg selv hadde verken hørt om, eller noe av, denne duoen før jeg som så deres konsert i regi av radiostasjonen KEXP for en tid tilbake. Det jeg så der fascinerte meg umiddelbart. Deres masker i prikkende svart og hvitt skapte en eim av mystikk over bandet, men det hadde jo ikke hjulpet uten musikken som føltes både kjent og ukjent på en og samme tid. Bandet har en tilnærming til sin musikk som ikke er helt ulik andre orkestre som Morphine, Primus og King Gizzard & The Lizard Wizard, og særlig sistnevnte australske orkester er interessante. Som de har Angine de Poitrine lagt musikken sin i mikrotonalitetens landskap, og kombinert med et helsikes groove på de fleste låtene får jeg assosiasjoner både til småklubber i storbyen, og endeløse karavaner i Saharas ørken.
Når jeg setter på deres første album åpnes det knallsterkt. «Sherpa» er ett av deres beste spor og loopstationleken til Khn med doble gitarer høyner forventningene raskt. Når de sammen etter halvannet minutt kjører i gang for alvor tar man seg i å raskt bli med på reisen. Mikrotonene får tankene raskt til å vandre til det persiske rike og det indiske kontinent, men det dansende samspillet får meg også til å vandre innom den dansende jazzlyden av Hedvig Mollestad Trio, så dette er musikk fra alle verdenshjørner i skjønn forening.
Bandets arbeid med å bygge låter er jo fokusert på å gjøre det på den samme måten – med utstrakt bruk av loopstation for å bygge arrangementene opp fra de to musikernes instrumenter til å nesten bli et orkester i repetisjon og struktur. Men, det jeg mener skiller Angine de Poitrine fra flere av deres samtidige er deres evner til å gjøre dette på en sømløs og intrikat måte. Dette er ikke bare «opp en fjellside og ned på den andre siden», men heller et uoversiktlig teppe av dalfører og toppturer som overrasker og gleder lytteren. Evnen Khn har med å bytte mellom bass og gitar på sitt to-hodede instrument er imponerende, særlig med tanke på at hen gjør dette mens man samtidig legger til/fjerner loops fra lydbildene. Khlek står ikke langt tilbake for sin makker der hen lar snurrige trommevirvler og ramlende rytmer gå i tospann med strengene – opp i en høyere enhet.
Duoen ble en viral sensasjon med før nevnte «Sherpa» og tre låter fra andrealbumet, men deres debutalbum er ikke på noen måte en sinke rent kvalitativt. Ei låt som «Tamebsz» er nesten hypnotiserende i sin rytmikk, men hakker på og leiker med lytterens oppmerksomhet slik at det hele fremstår som et overveldende inntrykk. Når de i tillegg låser seg ned i repetitive rifflandskap så blir jeg overlykkelig og oppriktig glad over at slik musikk ikke bare eksisterer, men faktisk får et kommersielt gjennomslag i en musikkverden som føles mer kjøpt og betalt av en kynisk musikkbransje mer enn noen gang tidligere.
Jeg er for øvrig ikke alene om denne takknemligheten – på duoens konsert på Montral Jazz Festival satt de en publikumsrekord som har vært urørt siden Stevie Wonders konsert på festivalen i 2009 – man tror ca 17.000 mennesker tok turen for å se bandet.
Albumet som virkelig tok bandet over kanten – Volume 2 – har tre av sporene de spilte på KEXP-opptaket i front. «Fabienk» er først ut, og bandet føles enda mer kapabelt på dette sporet enn på åpningen fra debuten. Det er tydelig at de forstår sin egen musikk og konstruksjonen av denne bedre nå enn de gjorde for to år siden. Jeg synes også melodiene er sterkere på dette albumet – og de gode låtene man husker er viktig for å få gjennomslag. Andresporet «Mata Zyklek» er for eksempel en dansende, persisk gladsak som får dansefoten i gang før man har forstått hva som skjer. Tredjesporet «Sarniezz» er på den andre side en seigere og bassdrevet smyger jeg føler er inspirert av krautrockens repetisjoner samtidig som den er nesten kosmisk komponert – kanskje er de et umiddelbart alternativ til Sun Ra og hans Arkestra?
De to albumene er ikke langspilte – de varer henholdsvis bare i 33 og 37 minutter, så her er det ingen som blir lenger enn de er velkommen. Det er ingen uting – etter CDens inntog på åttitallet har flere album bare blitt lengre og lengre, og dessverre er det også stadig mer fyllstoff på mange av disse utgivelsene. Det er ikke tilfelle på disse to albumene – dette er helhetlige perler av noen plater som vil pirre smaksløkene til enhver som pirker borti de i årene som kommer.
