Godt fra det onde!
Når et band spiller inn musikk i studio, har de fleste nok med å holde orden på egne instrumenter når man vurderer hvordan et album skal låte når det er ferdig. Men, popmusikkens krøniker har også tilfeller av album der man benytter studioet og produksjonen som egne ingredienser i lydbildet. De mest kjente tilfellene er selvsagt Brian Wilsons genierklærte produksjon av Beach Boys‘ Pet Sounds, og Quincy Jones‘ strenge krav til enkeltelementene som til slutt ble Michael Jacksons Thriller. Men, man kjenner jo også Phil Spectors wall of sound, Steve Albinis regelbok for produksjonsarbeid, og albumet Loveless av My Bloody Valentine.
For noen år siden dukket det opp en konstellasjon av band og produsent som føyer seg fint inn i denne rekken – nemlig det norske bandet Fra Det Onde som i nært samarbeid med produsent Emil Nikolaisen ga ut sitt selvtitulerte debutalbum. De ble raskt en kritikerrost suksess, og Nikolaisen ble da sammenlignet med produsentgeniet Teo Macero som i sin tid var en viktig bidragsyter til de ikoniske albumene i den elektriske perioden til Miles Davis.
Nå er Fra Det Onde ute med sitt andre album – Smilet Er En Flyktig Tilstand – og jeg skal hjertelig innrømme at vi nærmer oss et lydbilde som savner sidestykke her hjemme. Dette er verken jazz, rock, eller samtidsmusikk, men noe som ligger i midten av dette bermudatriangelet. Fra Det Onde er i utgangspunktet et jazzband, men med betydelige erfaringer fra, og interesse for, rockmusikken. Det kan man høre i komposisjoner og arrangementer, men filtrert gjennom jazzmusikkens lekenhet og åpne vyer.
Førstesporet «Syr Fur» opptrer som en teatralsk introduksjon; bilder i mitt indre ser dramatiske og pustende scener fra en mørk krim fra tidlig syttitall. Det låter grandiost og nesten overveldende med trompeten til Erik Kimestad Petersen i front av bandet. Etter hvert som sporet får fart kaster Olaf Olsen trommene med i et nesten fritt samspill med bassist Rune Nergaard, mens Nikolaisen stiller med sitt tangenttalent svevende over, under og innimellom sine tre kumpaner. De fire ender opp i en lydlek som både har klar fremdrift, og er fritt pustende. Da tar «Zed Leppestift» over når bandet finner roen og strømmer rolig ut av høyttalerne.
Her slår det meg kanskje hvorfor dette albumet kun er tilgjengelig i fysisk format – den sømløse produksjonen med låter som er sydd inn i hverandre er en del av den elektriske elven vi som lyttere rafter nedover. Vi kastes inn mellom truende trommeskjær, ut over viltre bassefall, og hele tiden har vi trompetbølger og tangentlek rundt oss. Så når Zabina Davari Elfang nesten føles som Nøkken i Elven med sin spoken word på tredjesporet «Rex-Ronya» blir jeg forundret over at side A nesten allerede er ved veis ende.
Heldigvis venter det nye opplevelser på albumets andreside.
«Dummyman137» åpner brått og lekent – igjen med Kimestad Petersen i front av bandet. Det er hissig og sprettent fra første sekund, og jeg tar meg i å føle på at man befinner seg i det samme landskapet som flere av ensemblene fra etiketten El Paraiso Records foretrekker: veikrysset der jazz frontkolliderer med rock uten at det nødvendigvis kan kalles fusion.
Den minuttlange ganerenseren «(Catalogue D’Oiseaux)» er en duell mellom trompeten og tangentenes brøl, og leder rett inn i basslinjene til Nergaard som danner fundamentet for låta «Hendrixen» der bass og tangenter legger seg i bakre rekke. Trommesettet til Olsen og trompeten tar lederrrollene og kaster oss inn i et herlig kaos som ikke legger til kai før Zabinas spoken word stopper lyden av bandet for første gang siden vi egentlig trykket play. Dermed kommer sistesporet «Mambalaya» nesten som et ekstranummer på lytteren, men det står ikke tilbake for resten av albumet på noen måte.
Med sitt andre album viser Fra Det Onde seg som et ensemble det skal bli virkelig gøy å følge med på videre – både rent musikalsk, og som premissgivere for hvordan albumet som konsept kan fungere i dagens kåthet for umiddelbarhet.
