Storfangst i sikte!
Jeg hadde nettopp flyttet til Oslobyens kollektiv og yrende folkeliv, og millenniumskiftet var noe som nettopp hadde skjedd. 9/11 var fremdeles bare en helt vanlig dato, og morgendagen føltes virkelig som et blankt ark og med mange farvestifter tilgjengelig.
I denne samtiden leste jeg numre av det fantastiske svenske musikkmagasinet Sonic og slukte alt jeg kom over av musikknyheter fra verdenen der ute. En ny bølge av folkemusikk hadde oppstått på den andre siden av Atlanterhavet – New Weird America ble den kalt og jeg elsket alt sammen: Six Organs Of Admittance, Jackie-O Motherfucker og Sunburned Hand of the Man. På de britiske øyene og i de finske skogene snuste man frem lyden av låtskrivere med kassegitarer og enkle kår – det føltes frisk og levende. Det var da jeg også hørte på svenske demokassetter og lydfiler jeg fikk tak på fra ukjente musikere fra landet på den andre siden av Svinesund. Jeg likte særlig musikken til Thomas Denver Jonsson som føltes gå hånd i hånd med de før nevnte låtskriverne. Det var både sårt og inspirerende det jeg fikk hentet ut av disse låtene.
Panoramas anmeldere likte godt det den unge svensken leverte, og hans debutalbum blir godt likt i 2003. Vi får også tatt en prat med han før hans konsert på nå nedlagte Cafe Mono samme år, og man leser en forventning til at vi vil høre mer fra den sårstemte låtskriveren.
Slikt gikk det ikke. Mitt journalistblikk falmet hen og har først de siste årene våknet til liv igjen. Da er det lett å fokusere på de kjente, kjære ting og la alt annet fare. Men, når jeg fikk en e-post fra Thomas med hans nye album inkludert var jeg ikke sen om å be.
Nå kaller han seg I’m Kingfisher og hans seneste album heter Give Up Together. For de få der ute som fremdeles husker Thomas Denver Jonssons musikk, så kan jeg trygt bero dere om at albumet har de samme kvalitetene vi ble kjent med for mer enn tjue år siden. Dette er et album med fine låter i skole med amerikansk «indiecana»: musikk som mikser indiemusikkens vakre linjer med countrymusikkens sårhet og nerve. Dette er heller ikke en enslig svale av et album – hele seks album har han utgitt under dette pseudonymet. Det forrige albumet – Glue – hadde tydeligvis en mer snirklete jazzfølelse, og selv om man denne gangen har et mer jordnært uttrykk så hører man likevel avtrykkene fra jazztonene.
Blåserarrangementet på «White Denim» gir meg bl.a. assosiasjoner til en av hans landsmenn – Nicolai Dunger og hans triple album Vinyl Trilogy. Det er noe ved den låta som har den samme lukten av Canterburyscenen som filtreres gjennom svenske skoger. Alina Björkéns stemme i parløp med Thomas på «Winter of ’85/’86» gir meg jazzbilder av Joni Mitchell i tankene mens jeg skriver dette og lar plata strømme over meg en sen lørdagskveld ved stuebordet på Jeløya. Avslutningen av «Look What You’ve Made Me Do» får meg til å tenke femtitallets jazz, på sødmen til britiske Tindersticks og tristessen til våre egne Utan Dom.
Dette albumet utgis på helt rett tid – i en verden på rak kurs ut i et verdensbilde som føles både skummelt og uklokt er det lett å hente motivasjon og inspirasjon i kunsten fra det som i etterpåklokskapens tegn står igjen som det beste tiåret noensinne: nittitallet. Give Up Together er et album som er inspirert av et nittitall som igjen gjerne søkte til syttitallet for referanser. Her får vi den vakre tristessen som Red House Painters gjorde bedre enn noen andre, og på «Years Of Depression» hører vi en brått fuzzende gitarlinjer som hadde passet perfekt inn på ei skive av The Walkabouts.
Det er lenge siden jeg sist hørte på Thomas Denver Jonssons musikk, men det vil definitivt endre seg nå som våre veier igjen krysses. Give Up Together er et album for de mørke nattetimene, de tidlige morgenene og timene på pendlertoget på vei hjem etter en hard dags arbeid.
