Buskmenns franske kuer!
Jeg elsker det faktum at musikk fra hjemlige strøk tar stadig større plass i min platesamling og mine årslister. De siste tiårene har vært åsted for en trygghet i norske musikere, og det beste er ikke lenger bare «bra til å være norsk», men snarere med kvaliteter som ofte savner sidestykke i det store utland også. Den norske jazzmusikken har jo i en årrekke vært av slik kvalitet, men utbredelsen fikk kanskje ekstra fart med utgivelsene fra etiketter som Smalltown Supersound og Rune Grammofon. Ett av orkestrene som nøt godt av dette var Bushman’s Revenge. Nå er de ute med nytt album!
Bandet lever i gråsonen mellom fri rock og fet jazz og har siden starten vært et spennende bekjentskap med en rekke utgivelser. Gitarist og låtskriver Even Helte Hermansen leder riktig nok an i stormløpene mot øregangene våre, men får strålende hjelp av trommeslager Gard Nilssen og den nye bassisten Tor Egil Kreken. Kreken er for første gang representert på ett av bandets album etter han overtok basslinjene etter Rune Nergaard for noen år siden, men han er ikke en nykommer i musikk etter å ha gitt ut album med bl.a. Wibutee, Darling West og Shining, samt bidratt på en lang rekke prominente album som sessionmusiker.
Ah, Les Vaches! er en tittel som er hentet fra de siste den berømte komponisten Erik Satie sa før han gikk bort i 1925. Hva han mente blir nok aldri klok på, men det er kanskje denne manglende meningen som gjør det til en fin tittel for et album. Når faktakunnskap må vike for fantasiens eventyrlystne landskap oppstår ofte kunstens beste timer. Bushman’s Revenge trives i slike landskap, og dette albumet er nok et eksempel på dette.
Lytteren kastes uansett om man er klar for det eller ikke, rett inn i den viltre introduksjonen «Unholy Ghost». Jeg er usikker på om bandet her utvider sitt anerkjennende nikk til Satie fra albumtittelen, da han kanskje var et spøkelse i musikkhistorien – aldri et tydelig ikon, men snarere en ånd som tok bolig i inspirasjonen hos mange av de som kom etter han. Låta er dog som eksplosjonen – umiddelbar og overalt, så vi er snart over i titulært mer kjent landskap. Hermansens glade lek med norske titler fortsetter med velkjente «Velkommen Til Gards» der bandet er i en sonisk underskog vi har hørt de tidligere.
De nesten snakkende gitarlinjene går i dialog med Gard Nilssens trommer, og lar det ofte være rom mellom notene slik det er i alle samtaler. I bakkant av denne samtalen hører vi den trygge bassen til Kreken – og selv om det tidvis føles som om låta nesten faller fra hverandre, gjør den ikke det. Jeg blir minnet på teksten på t-skjorta til Mats Gustafsson på Kongsberg Jazzfestival for en liten uke siden: «Håll skeppet sjunkande!». Det er noe voldsomt strevende med låta som føles virkelig og nesten kaotisk, men som samtidig gir den en virkelig livsnerve.
Albumet har flere dempede spor, og først ut er flott titulerte «And Gullit Was His Name-O» som føles virkelig høyaktuell i disse verdensmesterskapstider. Her er det lite kaos, men i større grad sødmefylte melodier og milde fløyelstoner. Fjerdesporet «Rådyrparet» innehar i større grad en mollstemt sårhet og føles som ei låt for de tidlige morgentimene når rotteracet ikke har fått slått seg på, men lar nattens ro holde et trygt grep om en verden i ferd med å våkne fra drømmene.
Bushman’s Revenge har flere ganger tolket låter fra andre musikere, og albumet Never Mind The Botox er en utgivelse der de i sin helhet kun gjør coverlåter. På dette albumet gjør de dog kun en, men det er en skruball av de sjeldne: «Purple Rain» av selveste Prince tolkes ved at de spiller seg stille og saktmodig gjennom Stina Nordenstams versjon av den ikoniske låta. Dermed har jeg vanskelig for umiddelbart høre originalens fotavtrykk, men den er likefull utrolig sjelfull og nesten undrende.
Halvveis ut i albumet – og sideskifte på LPen – har albumet i stor grad vært stillfarent til stede i rommet, men det åpnes litt opp på «One Small Misstep For Man, One Gigantic Mistake For Mankind». Her er vi tilbake til et utadvendt jublende Bushman’s Revenge vi har blitt så glad i – bandets fusjon av meloditradisjoner og improvisasjon. Likevel er det ikke eksplosivt og intrikat – det er en klar melodilinje som holder oss i tømmene hele tiden.
Låtene «Bram» og «Barbara» føles nesten som et Da Han Møtte Henne-øyeblikk: side om side og hånd i hånd. De føles begge som introvert milde, men likefullt åpne for alle å bli kjent med. Dermed står Ah, Les Vaches! frem som et dokument fra en av bandets mer dempede faser. Det er kanskje dette som i størst grad skjuler seg bak albumtittelen? Erik Satie sto jo bak musikk som var meditativ, enkel og stillferdig, og han unngikk de største følelsesutbruddene og instrumentell virtuositet.
«Pauseakvariet» er et kortspilt coda til albumet, og står i sterk kontrast til dets åpningsspor som var eksplosiv. Dermed fikk man følelsen av at bandet har blitt temmet av Saties minne i løpet av albumet, og «I Am A Ghost Now» følger opp den tanken ved å åpne som et sørgmodig og mimrende spor. Men – etter hvert som sporet trer frem fra høyttalerne mikser de denne minimalistiske tematikken med den stadig mer larmende lyden av gitaren til Hermansens og fundamentet av Nilssen og Kreken – de blir en fusjon av det viltre utgangspunktet og lærelinjene fra den franske mester.
Nydelig.
