Månedens klassiker: Bruce Springsteen & The E Street Band – Hammersmith Odeon, London ’75
Jeg elsker konsertalbumet når det virkelig fungerer; når man føler at man virkelig er til stede og ser det for seg med sitt indre øye. Når man kan lukte svetten av publikum, se salen bølge dansende i takt med musikken, og se smilene til de på scenen. Jeg er ikke glad i konsertalbumene som er rent kontraktuelle opplevelser; blasse kopier av det som faktisk skjedde den kvelden.
Dette albumet dokumenterer en konsertkveld Bruce Springsteen og hans E Street Band selv ikke følte at de viste bandet frem fra sin beste side, men heller at det var hektisk og ufokusert. Dette var bandets første konsert på det europeiske kontinentet og en del av turneen etter utgivelsen av albumet Born To Run, og det ble dokumentert både på film og lyd. Men, opptakene ble lagt i arkivet kort tid etter, mye fordi Springsteen syntes de hadde underprestert denne kvelden.
Og der lå dette opptaket helt frem til 35-årsjubileet for Born To Run da han skulle sette sammen en spesialutgave av albumet og lette etter et konsertopptak. Når de fant frem til denne første kvelden i London i ’75 fikk de hakeslepp da det viste seg at bandet denne kvelden hadde vært i sin absolutte toppform og leverte et sett breddfull av fete låter og rent elektrisk stemning. Dermed ble konserten i sin helhet utgitt både som DVD og i audioformater, og det var her jeg oppdaget det en dag på Platekompaniet i Stortingsgata – now long gone – og ble umiddelbart forhekset.
Før denne dagen hadde jeg et høyst ambivalent forhold til Springsteen og kompaniet fra New Jersey – jeg hadde hørt de mest kjente åttitallslåtene, men hadde null forhold til hans output på syttitallet. Det skulle endre seg med dette albumet som er et konsertdokument fra hans tidlige fase – og for en helsikes fase det var!
Dette er jo en konsert som dokumenteres i sin helhet, og dermed må jeg begynne med åpningssporet «Thunder Road» for å vise hvordan han setter konserten allerede de første minuttene denne kvelden. De åpner lavmælt og stille med stillespilt piano, mens Springsteens tekstunivers får lagt ut ei matte å leke seg på, «Except roll down the window / And let the wind blow back your hair / Well, the night’s busting open / These two lanes will take us anywhere / We got one last chance to make it real / To trade in these wings on some wheels / Climb in back, heaven’s waiting down on the tracks».
På den andre siden har man «Kitty’s Back» på hele sytten minutter og som er en låt som lukter overraskende mye av svett jazzlek, og lefling med et univers som kanskje Van Morrison var den som kjente best til på denne tiden.
Men, det som først og fremst fenget meg med dette albumet er den elektriske følelsen av The E Street Band når de får løpe fritt på låter som «It’s Hard To Be A Saint In The City», «She’s The One» og ikke minst den festfulle sistelåta «Quarter To Three». Her hører vi et band som er on top of their game, men strålende solospill, men ikke minst et gnistrende ensembledrag under ledelse av en mann som ikke enda hadde fått tittelen «The Boss» selv om han definitivt fortjente det allerede en kveld i London i ’75.
