Kortreist lykke på Jeløya!

Noen ganger har man flaks. Denne høstvarme fredagskvelden hadde jeg slik flaks (og mere til) når jeg kunne lunte inn i en hage på Jeløya og få med meg tre av de virkelig store i norsk jazz legge frem et sett låter som både var eget-skrevet materiale og inspirerte coverversjoner for et hengivent og jublende publikum.

Arrangør Bjørn Gundersen fortalte at dette var tredje kvelden han hadde åpnet denne vakre hagen og invitert til jazztimer i Jeløys vakre natur. Denne kvelden kom nok til fordi han hadde fått med seg at selveste Bugge Wesseltoft hadde kjøpt seg skrivestue i nabolaget. Wesseltoft selv sa senere på kvelden at han lenge hadde ønsket å kunne se sjøen mens han skrev sin musikk. Nå kan han det, og det førte til en invitt til å spille i hagen denne kvelden. Med seg hadde han to av sine generasjoners stortalenter. Gard Nilssen er godt kjent som et arbeidsjern i den nordiske jazzen, og han er kanskje mest kjent som medlem av Bushman’s Revenge og som frontfigur i ensemblene som bærer hans navn; Acoustic Unity og Supersonic Orchestra. Et virkelig fyrverkeri av en musiker, som sammen med Bugges lange fartstid i norsk jazz og omkringliggende sjangre, er en duo det virkelig spruter kraft av.

Dette er dog ikke en duo, men en heidundrandes trio, og det er bassisten som er rosinen i pølsa for meg denne kvelden. Arild Andersen må sies å være selveste nestoren i norsk jazz – med mange tiårs ansiennitet og med en lang rekke medmusikanter fra både inn- og utland. Faktisk er det Arild som hadde utgitt den første jazzplata jeg kjøpte en gang på nittitallet. If You Look Far Enough var en plate som formet mine tidlige voksenår, og som jeg mener er et verk som har innflytelse på musikken jeg har nærmest hjerterøttene mer enn 30 år senere.

Konserten ble delt i to sett, og nærmest umiddelbart setter de tre ankeret i hjerterøttene til de oppmøtte. De åpner stillfarent og undrende og særlig tangentene til Wesseltoft tar tetposisjon med Andersen basslinjer som følgesvenn. Jeg har jo de siste årene vært en standhaftig beundrer av den unge norske jazzen som dukket opp med Blå nær Akerselvas bredd, og trommespillet til Gard Nilssen har alltid vært noe jeg har hatt blikk for på konserter. Men, denne kvelden ble jeg først og fremst forført av spillet til Andersen – det har så mye følelser i seg at det nesten renner over for meg. Bassen er nesten som en ordløs stemme inne blant anslagene til Wesseltoft og Nilssen. Musikken renner gjennom meg, og jeg får ikke med meg hva som spilles – bare at det rører meg så inderlig at vi er så heldige når vi får høre denne musikken i en grønn hage en varm sensommerkveld.

Det første settet ender med et braknummer der trioen legger på litt kraft som både låter livssterkt og tilbakelent på en og samme tid. Jeg får assosiasjoner til det sene sekstitallets amerikanske kvartetter, og samtidig til det norske lydbildet der fjord og fjell gnisser tonene ut mot oss.

Pausen mellom de to settene blir et særdeles hyggelig intermezzo mellom trioens to sett. Arrangør Bjørn er for anledningen kledd i hvit dress og hatt, og fremstår nesten som en jazzens Arne Haukvik der han bød sitt publikum på glass med cava og vidunderlige jordbær og plommer fra Jeløyas fauna. I den varme kveldssola ble man stående i munter passiar med både kjente og ukjente. Dette var såpass trivelig at bandet nesten måtte spørre om man ikke ville høre mer jazz. Men – det ville vi!

I det trioen tok til instrumentene sine hadde sola forlatt hagen, og kveldens vakre lys la et ekstra lag med inderlighet over seremonien som utspant seg foran oss. Jeg får en helt egen gevinst av å høre god jazz fremført i levende live – det er nok forbundet med den milde nysgjerrigheten musikerne tar med seg ut på scenen, og den åpenheten som følger med på lasset. Jeg virkelig nyter å lukke øynene til musikken, og bare reise ut på en imaginær reise til ukjent land, men det er også spennende å følge blikket til Bugge der han spontant spiller seg i leken duo med Andersen, og har en alltid årvåken Nilssen som ankerfeste.

I det andre settets siste minutter trommer Gard Nilssen frem en solo som får det til å bruse i blodet mitt; måten han mikser det nesten hviskende frem, er som en deilig drøm for ørene. Det er så rytmisk perfekt at jeg føler flere enn meg i publikum nesten mister pusten. Etter et kortfattet ekstranummer som de fremfører etter å ha blitt klappet tilbake ut av huset er det slutt, og jeg reiser tilbake til virkeligheten: gjennom skog, forbi skogstun og åkerlapper med tonene av denne fantastiske trioen hvilende i minnet mitt.