Månedens klassiker: Keith Jarrett – The Köln Concert
Jeg hadde bare hatt denne ekstraordinære musikeren i sidesynet frem til en dag jeg leste den sprudlende artikkelen «Da Keith nekta å spele» på NRKs nettsider for en tid tilbake. Jeg visste selvsagt at han var en av jazzens storheter der han hadde samarbeidet med mange av jazzmusikkens storheter på seksti- og syttitallet og frem til vår samtid. Jeg har sågar flere konsertskiver av Miles Davis der han deltar på flere spor så jeg var oppmerksom på hans udiskutable talent.
Men, denne artikkelen på NRK fortalte om historien bak den legendariske konserten i Köln i januar for femti år siden der Vera Brandes forteller sin historie om hvordan dette holdt på å falle i grus for henne som en 18(!) år gammel bookingagent, men at det heldigvis endte med Jarrets bekreftende ord, «Eg speler. Men gløym aldri, berre for deg» og deretter en konsert som har blitt det mestselgende pianoalbumet noensinne.
[Om han sa det på tysk eller amerikansk vet jeg ikke – jeg følte det passende å bruke artikkelens nynorske versjon for å gi deg nødvendig følelsesforankring]
Om du som meg er interessert i denne historien, så er den lett tilgjengelig på NRKs hjemmesider, så da lar jeg resten av historien ligge – den fortelles bedre der den ligger i dag. Det jeg i stedet vil fortsette med er å se litt nærmere på hva dette albumet, som jeg kjøpte rett etter å ha lest denne glitrende artikkelen, har i seg og gjort det til en kanon i mine musikalske krøniker.
For det er et fantastisk album Keith Jarrett la frem for kölningene denne kvelden – et helt improvisert album fremført på et piano som før var ustemt og umulig å spille på bare timer tidligere. Han åpnet med et trillende tema som visstnok var inspirert av «fall til ro»-meldingen til dette konserthuset (derav det muntre publikummet i begynnelsen av opptaket), men etter hvert er han på de åpne slettene der vi verken finner vers eller refreng – kun den ville fantasien til musikeren.
Og – dette er noe jeg vil ta litt tak i; improvisasjonens verdi. I vår samtid der den kunstige intelligensen er ved et viktig veikryss både etisk og teknisk, og kolleger og venner ser på dette som en gevinst ved å få mindre å gjøre (eller paradoksalt nok – få gjort enda mer), så vil jeg heller trykke på bremsen og kjøre inn på et sidespor.
For hva er vel dette albumet fra Keith Jarrett annet enn et mesterverk i musikken – jo, det er et bevis på prosessen som målet, og ikke kun sluttresultatet. På disse rillene til The Köln Concert hører man musikk bli skapt – ikke bare reprodusert – og i den opplevelsen synes jeg det også ligger overførbar viten til mitt eget liv. For i alle arbeidsprosesser ligger det lærdom, og i lærdom ligger det dannelseserfaring som igjen gjør oss til bedre mennesker. Ved å legge stadig større deler av vårt virke til outsourcing, kunstig intelligens eller automatisering, så reduserer vi også vår egen sjels vekst.
Anyhoo..
Keith Jarrett er mesterlig på dette opptaket, og jeg fryder meg når man hører tilsynelatende hvor uanstrengt han finner frem til melodiperler, teknisk spill av ypperste merke, og et bruk av pianoet som verktøy som tøyer instrumentet til det ytterste og videre. Det føles kanskje overmodig å sitte gjennom et helt dobbeltalbum med improvisert pianomusikk, men Jarretts utrolige talent gjør dette til ren kunst for mannen i gata – ikke er det tafatt taffeljazz, og ei heller er det distansert kunstmusikk fra pretensiøse gallerisnobber.
Gjør deg selv en tjeneste.
Neste gang du har mulighet, slå av litt lys i stua, legg deg under et pledd på sofaen og sett på dette albumet på stereoen – jeg tror det er god sjanse for at du kommer styrket ut på den andre siden. Og – har du ikke absolutt for kunstig intelligens (la den ligge).
