Førstereis til Siste Reis!
Årabrot har i flere år vært ett av mine absolutte favorittband både foran stereoanlegg og i scenemørket. Jeg har hatt de nært hjerterøttene mine etter å ha vært så heldig å bevitne den andre konserten bandet gjorde etter at Kjetil Nernes hadde kommet seg gjennom en tung kreftbehandling. At han var i rehabilitering syntes dog ikke den kvelden på festivalen Høstsabbaten i Oslo – ikledd sin ikonisk hvite kledning og bredbremmede hatt – der han fremsto som en apokalyptisk predikant.
Siden den gang har jeg sett bandet i en rekke konstellasjoner, men alltid med Nernes og hans bedre halvdel Karin Park i senter av seremonien: som støyende duo på Café Mir på ‘løkka, klangmestre i Vigelandsmausoleet, eller som industrirockere på Desertfest Oslo, m.m. Denne kvelden på Siste Reis i Halden var en kombinasjon av alt som har gått foran føler jeg. Men, mer om det senere.
De siste årene har jeg hatt mange gode konsertopplevelser i Halden, men jeg har ikke vært innom Siste Reis før denne kvelden – det blir definitivt ikke det siste besøket! For et utrolig trivelig vannhull denne skjenkestua er! Jeg tar meg i å tenke at dette lokalet hadde passet inn i enhver europeisk by; det gir meg både en kontinental følelse av bierstube, men også 110% Halden. Denne følelsen får satt seg ekstra når de seige riffene til Grand Atomic får riste litt ekstra i veggene. Bandets lydbilde er hentet ut fra et landskap som er godt kjent rett over grensa med utøvere som Monolord og Kongh, og det kan bli artig å følge med på bandet videre.
Den største overraskelsen denne kvelden er dog den (for meg) uannonserte konserten til Ben Bouker på planet til en lastebil(!) på uteserveringen til Siste Reis. Med uanstrengt, og morsomt observerende, mellomprat tok han raskt grep om oppmerksomheten til publikum, og holdt oss smilende i ånde frem til Årabrot skulle gå på scenen. Hele settet blir en slags «stream of consciousness» der det er Boukers vesen som er essensen av opplevelsen, og låter og mellomprat er hans gode verktøy for å gi disse minuttene magi.
Når det er sagt – låtene er sterke eksempler på at han er en mørkstemt singer/songwriter med glimt i
øyet. Med tanke på hans tilsynelatende tidlige medlemskap i Grand Atomic, så er heavy music en del av blodet i låtene. Når denne forståelsen får selskap av hans gode stemme og gode melodier, så er jeg rask med å assosiere han med likesinnede som Conny Ochs, Wino, og Steve Von Till. En utrolig fin opplevelse nesten verdt inngangsbilletten alene!
Men, rosinen i pølsa denne kvelden er like fullt fantastiske Årabrot. Å se dette bandet på verdens største, bittelille, Siste Reis føltes som en opplevelse i seg selv.
Scenen på Siste Reis er et «hole in the wall» og på samme flate som resten av lokalet, men det så ikke ut til å bry bandet nevneverdig; både Park og Nernes benyttet monitorer og kasser som sine prekestoler i rødt slik at de fikk sett sin menighet på nært hold. Særlig er Park in our face gjennom store deler av settet, og maner publikum til å delta på ulike vis. Publikum svarer umiddelbart med jubel, villig applaus og på «We Want Blood» er man med på koret alle sammen. Hun hopper også ut i publikum og blir fraktet rundt av salens hender i det lille lokalet.
Denne kvelden får jeg for første gang et virkelig dyptfølende inntrykk av at bandet nå er en samstemt duo der Årabrot før først og fremst var Nernes’ band. Men, denne nye tosomheten i bandet oppleves mer ekte enn jeg føler det har vært for andre kjente duoer som Lee Hazlewood og Nancy Sinatra, The White Stripes eller Chris Eckman og Carla Torgerson i The Walkabouts. Selv om de duoene utmerket seg med mye god musikk, føler jeg det likevel er en skjevhet i deres maktbalanse. Det er som regel herrene som har endt opp med det meste av fokuset. Men, dette gjelder ikke i like stor grad for Årabrot mener jeg – her føler jeg det lukter mer av tryggheten og likeverdigheten i band som Roxette(!) og Eurythmics.
Hva angår Nernes’ fremtoning har jeg i flere år fått assosiasjoner til predikantstemmen til Nick Cave når jeg hører Årabrots senere materiale – da sikter jeg først og fremst til det materialet Cave og hans kumpaner i Bad Seeds hadde de første årene av bandets eksistens, og det de fremfører i disse dager. Nå kan det hende at denne sammenligningen forsterkes av Caves bok The Ass Saw The Angel, da denne boken finner sine strofer i et gammeltestamentlig sørstatsunivers.
Publikum er i ekstase og ektefellene får heller ikke slippe helt unna i merchboden heller. Mange vil ha et ord med bandet for å formidle sin ekstase, få tatt en selfie, og kjøpe merchandise. Det var en virkelig lykkekveld av dimensjoner denne kvelden på Siste Reis og når jeg suser nordover på E6 gleder jeg med allerede til å returnere til Halden Rock City!
