Ti år, mange skrik, ett mesterverk
Det enestående vakre og sjelfulle finnes ikke nødvendigvis i det åpenbare. Det som alle er enige om er “vakkert” eller som fremstår som noe alle skjønner. Det finnes også i det råe og uperfekte, der de fleste vil snu i døra og vende blikk og ører bort.
Jeg tenker nettopp på dette når jeg nå for ørtende gang satte i gang, det jeg mang en gang har kalt et lite mesterverk, albumet “Death Touches Us, From The Moment We Begin To Love” av Glasgow-bandet Departures – deres tredje album innen hardcore/post-hardcore, og det som for alvor satte dem på kartet. De kræsjer nok mer inn i den bredere sjangeren “melodisk hardcore”, hvis du vil ha det mer spesifikt i musikalsk landskap.
Anledningen er både tilfeldig og ikke; jeg kom over det igjen fordi bandet nå i august ga ut sin første singel siden nettopp nevnte album, som kom ut for bra nøyaktig ti år siden (og en reunion-konsert er på gang i november). Samme år som jeg falt pladask for plata og smelte det rett opp på andreplass på årslista mi (en førsteplass skottene ville tatt hadde det ikke vært for like enestående “III: Trauma” av Harakiri For The Sky som kom samme år). Og nå følte jeg at tiden var inne til å skrive en fullverdig anmeldelse av dette mesterverket. Ja, jeg sa det igjen. Mesterverk.
I oppsummeringen av årslista i 2016 skrev jeg blant annet: “de melodiske kvalitetene er med på å løfte disse låtene opp på et nivå som nesten blir personlig, på en måte som denne sjangeren «bør» gjøre på sitt aller beste. Det er ikke bare skrik, skrål og gitarvreng, men beholder likevel nerven.” Jeg synes ordene står seg godt ennå, men tillat meg å utvide, om jeg da evner å få det til. For det er så mye med Death Touches Us, From The Moment We Begin To Love som også går utover ord, slik ekte kvalitetskunst klarer.
Det er ikke bare overflaten og det du hører med en gang. Som er en skrikevokal, en tidvis massiv lydvegg av gitarer, bass og trommer og ti låter som bombarderer ører som måtte være mindre kondisjonert for “støy”. Er du ikke det, skrur du kanskje av med en gang. Er du derimot en erfaren klassisk hardcore-fan eller punker, vil du kanskje fnyse litt av akkurat det og komme med en motsigelse om at dette tvert imot er ganske følsomme og litt pretensiøse greier. Og går det ikke altfor treigt?
Begge deler kan være sant. Eller ikke. Eller who cares. Jeg skal ikke bestemme opplevelsen for noen eller late som om jeg kan beskrive musikken til Departures på “den riktige måten”, som en forfyllet onkel med meninger om alt og alle. Det er i det hele tatt lett å bli en slitsom bedreviter av å skrive og snakke om musikk (eller andre kunst- og kulturformer). Nettopp fordi det alltid er så subjektivt og man må hevde å ha skjønt noe som andre ikke har skjønt eller trenger å bli påminnet for å bli hørt.
Det er ikke så farlig. Jeg tenkte jeg bare skulle nevne det.
For meg er dette albumet en dyptpløyende reise ned i noens følelser og opplevd liv som treffer kraftigere enn hva en sørgmodig singer-songwriter noensinne vil klare med nakne tekster og minimal instrumentering. I stedet pisker Departures disse følelsene rett i trynet på meg med en sørgmodighet og frustrasjon som treffer mitt indre sårede barn, sinte punker og empatiske mann – alle tre samtidig, med enorm kraft.
Men nettopp fordi plata treffer så fysisk, blir det også vanskelig å ikke lytte etter hva som faktisk ligger under all denne støyen – hva som blir vrengt og presset fram, låt for låt.
Allerede i åpningen får du en god indikasjon på hva som skal komme. Her finnes både det vakre og det stygge på én gang – melodier som nesten gløder under gitarveggen, og en lyd som samtidig river, slår og skraper. Det er egentlig hele plata i miniatyr.
Vi skal for en gangs skyld gjøre et unntak og ta for oss tekstene – jeg er normalt mer opptatt av følelsen i musikken enn av tekstinnhold, men her fortjener de det. 33 minutter og 28 sekunder er faktisk perfekt lengde for denne historien: den begynner i søvnløshet, avhengighet og følelsen av å drukne i seg selv, før den åpner seg – sakte, ubønnhørlig – mot noe større. Angsten for et ukjent liv. Ungdommen som glipper mellom fingrene, minnene som nekter å la seg begrave. Døden får et ansikt fordi vi har elsket noen; det er så enkelt og så jævlig komplisert på én gang.
Kjærlighet blir dermed både tilflukt og felle i disse tekstene. Den kan gi et annet menneske hele verden – og samtidig gjøre fraværet deres umulig å komme seg rundt. Kanskje er det derfor plata treffer så hardt. Den handler ikke bare om å miste noen. Den handler om hvordan tapet roter til bildet av hvem du selv er.
Mot slutten blir musikken det du klamrer deg til når det som var, ikke lenger er innen rekkevidde. «1994» og «Memorial» peker bakover – mot barndom, skyld, sorg, en relasjon som rommer både kjærlighet og skade, uten at noe av det glattes over. Ingenting ordner seg her; det albumet gir deg i stedet er en erkjennelse – at minnene, sangene og ordene kan bære et menneske videre. Death Touches Us, From The Moment We Begin To Love handler om at kjærligheten gjør døden virkelig. Og om at den lar noe bli igjen etterpå.
Det er i hvert fall min høyst personlige tolkning av tekstene. Jeg hadde forhåpentligvis fått ståkarakter på ungdomsskolen for den.
Musikalsk sett så ga jeg kanskje tidligere her inntrykk av at dette bare er støy. Det er det jo ikke. Tull og tøys. Nei, dette er tidvis svært melodiøst og klangfullt, med stor bruk av mollstemte gitarer og dynamiske brekk i låtene som bryter opp, bølger fram og tilbake og gir rom og tyngde til både vokalen og tekstene til James McKean. Han knekker tidvis sammen i sin fremføring (elsker det) og ikke et føkkings sekund gjennom denne lange halvtimen av et album føler du på at det fakes fram følelser. Selve arvesynden en vokalist kan finne på å gjøre. Nei, Mr McKean lever tekstene sine gjennom stemmen sin som om han sto og kauket dem ut i motvinden på en klippe ved Nordsjøen og trosset selve Moder Jord med det han har på hjertet. Sorgen og kjærligheten hånd i hånd. Departures er kanskje musikalsk diametralt forskjellig fra det Nick Cave gjør i dag, men oppdraget og utgangspunktet er mye av det samme og gamlefar og gammelpunker Nick ville nok nikket i anerkjennelse av dette albumet om han hadde fått muligheten.
Personlig finner jeg en form for trøst fra låtene på «Death Touches…» Et slags fellesskap i livets mange fasetter, gamle opplevelser som nye. Ikke at jeg er trist i det jeg skriver dette eller nødvendigvis når jeg setter det på. Men sånn er det med musikk (here we go med belæring igjen), vi hører på en bestemt type når vi trenger det. Følelser er ikke en konstant greie, de er flytende hele tiden. De er flyktige og med glimt av alt mulig på en gang. Det er fullt mulig å være glad og trist samtidig. Og jeg blir glad og trist samtidig av dette melodiske hardcore-albumet satt i hop av en gjeng alvorlige skotske menn med innsikt i seg selv og det menneskelige.
(klikk her for andre strømmetjenester)
Vanligvis pleier jeg ikke å skrive så mye om enkeltlåter, spesielt ikke fra album der helheten er viktigere enn enkeltlåter og opplagte singler. Men la meg nevne tre av dem, uten at de er ekstremt mye bedre enn resten: «In Colour», «Broken» og «Set Adrift», henholdsvis spor tre, fem og seks.
Førstnevnte er så hardtslående dramatisk, med sin pulserende basslinje som dytter låta fremover med et overraskende hook i seg. Dette er låta som virkelig åpner opp «dei store følelsane» for meg. «Broken» er en langt mer drivende låt som i større grad bruker trommene som hektende våpen, men med denne subtile melodien i gitar og bass som nesten alltid ligger i bunn for sangene på albumet. Jeg kan ikke nynne med, men jeg skulle ønske jeg kunne det. For det er nemlig inderlig. Ja, det er inderlig på hardcoremåten!
«Set Adrift» er en instrumental på litt over to minutter som fungerer som albumets midtpunkt og et slags vendepunkt. Den er nydelig som sådan og er nesten som post-rock å regne. Den har alt det de andre låtene har, men uten vokal og som i sin mer dempede form åpner opp og viser mer av det som ligger bak de store følelsene ellers. Tredje kvarter av plata er ørlite grann svakere enn resten, men så avsluttes det på sterkt vis med de to siste låtene.
Death Touches Us, From The Moment We Begin To Love er et album som henger sammen som en helhet og for meg er et utmerket bevis på verdien av albumet som format i seg selv. Og ja, dette er hardcore som utgangspunkt, men jeg oppdager at melodiene disse gutta også skaper blir liggende på hjernebarken lenge etter at de er ferdigspilt. Det er altså snakk om ikke bare å pumpe ut energifylte gitarangrep, men også å skrive sarte og vakre melodier som ligger på undersiden av alt dette som kræsjer ørene dine med en gang.
Og jeg har ikke en gang nevnt det vakre og utrolig såre coverbildet av gutten som gråter bak et hjørne slik at mora(?) ikke skal se ham. Eller at tittelen på albumet treffer akkurat riktig balanse mellom vakkert og pretensiøst.
Andre får kanskje sitt nødvendige shot med melankoli fra en person med kassegitar. Jeg får det fra rå og såre skrik lagt oppå styggvakre og ofte melodiske gitarvegger.
Mitt råd til deg er å gjøre som meg i akkurat dette tilfellet.
OBS! Denne anmeldelsen er også publisert hos Musikkelskernes Substack.
