Drukqs – Melodiøst galmannsverk

Drukqs – Melodiøst galmannsverk

elske Aphex Twin ligger vel egentlig langt fra noens natur. Han bråker, leker med disharmonier og lar bare sjelden rytmen bestemmes av samme type perkusjonsinstrument i mer enn to sekunder. Ulyd og støy på et teppe av rytmer som smeller raskere og mer brutalt enn du hører hos de mest aggressive d’n’b-DJer gjennomsyrer flere av låtene på Drukqs. Men det er bare på overflaten.

Gjennom et knippe akustiske, av og perkusjonsløse låter, minnes vi om hvor forsiktig og melodiøst dette egentlig er. For selv i sine mest ekstreme lydeksesser mister ikke James grepet om melodiøsiteten. Det låter egentlig ganske så skjørt og fremmed, og i grunnen nokså vakkert.

All den lydmessige lekenheten minner til tider mer om usikkerhet enn om lekenhet. Men på en god måte. Kanskje det er nettopp dette som sikrer at Drukqs ikke mister grepet og fortaper seg i et totalt meningsløst vell av kaos og bråk. At selvsikkerheten ofrer seg for en skjør, litt usikker melodiøsitet.

Slik vi kjenner det fra tidligere utgivelser opptrer James ofte nokså schizofrent. Ikke bare lar han de forskjellige låtene variere fra det helt nedstrippete til det mest ekstreme drill&base-aktige, men han bygger også opp mange av de enkelte låtene på samme måte. Synthmelodiene er enkle og forsiktig søkende, mens rytmene er knallharde og brutale.

Men mye er det, og du skal være sterk for å holde ut til slutten. To hele CDer er mye plass å boltre seg på, og mye av ansvaret for James frimodige lek ligger igjen hos lytteren. For det er ikke alltid en lett jobb for en skarve platekjøper å holde følge med eskapadene denne musikeren legger ut på. Men gjør det, og du vil bli rikelig belønnet.

Kristoffer Aars

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.