Discovery – Himmel og helvete – to sider av samme sak?

I 1997 stod Daft Punk i bresjen for det som etterhvert skulle bli døråpner for at den franske klubbmusikken satte dype spor etter seg også utenfor landets grenser. Herrene Thomas Bangalter og Guy-Manuel de Homem-Christo, som utgjør (evt. utgjorde) hovedessensen i Daft Punk, skal siden sist visstnok ha eksplodert i studio(!), og roboter skal etter sigende ha tatt over styringen. Likevel uten at det har lagt en demper på det musikalske, eh… budskapet, som ligger til grunn for duoens eksistens. Og bevares; Pariserne vet hva de holder på med, for det er relativt sjelden mer velproduserte album dukker opp. For den lyden, og produksjonen i sin helhet for den saks skyld, som drives fram på Discovery må sies å være noe av det nærmeste man kan komme himmelriket. Det vil jeg ihvertfall anta at en ekte hi fi-frik vil juble anerkjennende til! Klubbkonseptet som duoen etablerte på forgjengeren Homework, har i så måte også blitt videreutviklet, men samtidig bøyd og tøyd i alle mulige retninger. Tilbake står et «nytt» Daft Punk, oppdatert i en ny og forsterket 2001-utgave som befester at det var «vi som var først ute!». Men på samme tid er retrospøkelset mer tilstede enn noensinne, også i forhold til hva som var tilfellet på forgjengeren fra 1997.

Discovery åpner med platas førstesingel One More Time, som har surret og gått på radio siden i sent i fjor høst, har vært en god indikasjon på hvilken retning Daft Punk har tatt. Det første jeg bet meg merke i ved denne når den kom, var den framtredende vocoder-vokalen som dominerte og gjennomsyret hele opplevelsen av en ellers god låt. Dette synes jeg i utgangspunktet ikke så mye om, men sant skal sies; One More Time har vokst i løpet av de månedene som har passert siden den først dukket opp, noe jeg føler sterkt også er tilfellet for platas tretten øvrige spor.

På Discovery har bruken av vocoder og andre stemmemanipulerende maskiner overtatt styringen i såpass stor grad at man nesten kan begynne å lure på om Bangalter og Homem-Christo virkelig har eksplodert i studio! Selv med innleid vokalhjelp fra medprodusent Romanthory (på One More Time og Too Long) og Todd Edwards (på Face To Face), virker det som om robotene faktisk har overtatt kontrollen for å gjenskape lydkulissene i «sitt» computerskapte bilde. Men for all del, og til tross for at vi befinner oss i vocoderhelvete, makter Daft Punk å tilføre musikken sin elementer som relativt ofte gjør den uimotståelig. Spørsmålet er om det i seg selv er nok, når kvaliteten på låtmaterialet ellers har mange synlige svakheter? På sitt beste er Discovery bortimot genial, som på den nye singelen Aerodynamic og på spor som Short Circut og på flere andre låter. Men på sitt verste minner plata mest om et uutholdelig mareritt som det tilsynelatende er umulig å redde seg ut av. Men det er nesten umulig å unngå å bli fanget, og til slutt skjønner man at dette ikke er til å komme seg ut fra. Kontrastene er like mange som de er store, og gir man albumet litt tid til å få satt seg, vil de fleste oppdage hvilke indre kvaliteter som innholdet her er bygget på.

Uansett rendyrker duoen stilen sin minst ett hakk videre. Det er også tydelig hvorfor så mange senere har latt seg inspirere av nettopp Daft Punk, som selv har blitt skapt grunnet lidenskap for Kraftwerk og 70-tallsdisco. Det er liten tvil om at denne duoen er pionerer på sitt felt, for det er temmelig sikkert at de i all fremtid får beholde stemplet som originalene innen nyskapende klubbmusikk rundt årtusenskiftet. Også etter denne utgivelsen!