Gold – En liten nedtur

Gold – En liten nedtur

For å gjøre det klart for leserne så er ikke Gold akkurat slik denne anmelder hadde forventet meg. Det kan synes som om Ryan Adams gaper over for mye med dette albumet.

Foruten å finne spor av Neil Young og Bob Dylan, slik det også var tilfellet på Heartbreaker, prøver han gudbedre meg å høres ut som Bruce Springsteen eller The Faces. På et spor som The Answering Bell høres han pinadø ut som Van Morrison. Og når det er sagt, bør det tilføyes at det dessverre ikke er alt som tar like bra ut.

Adams skriver fremdeles gode sanger med utgangspunkt i tapt kjærlighet, sorg og lengsel, men Gold mangler de helt store høydepunktene slik som Oh My Sweet Carolina, Come Pick Me Up og Amy var det på Heartbreaker. Han prøver riktignok helhjertet, men kun i La Cienega Just Smilede og Harder Now That It’s Over blir det helklaff. Noen låter er sogar pinlige, som for eksempel Tina Toledos Street Walkin’ Blues. Denne Stones-boogielåten er jeg ikke helt sikker på om Jagger og Richards ville ha vedkjent seg. Ikke engang på en dårlig dag.

Det finnes også andre eksempler på at Ryan Adams, som visstnok skal ha ytterligere to album klar for utgivelse, har skrevet litt for mange låter på litt for kort tid. Muligens har dette ubevisst også gått litt utover kvaliteten. Balladen Silvia Plath kunne blitt bedre med dersom den hadde fortonet seg noe mer strukturert.

Men i stedet har dette blitt en låt nesten helt uten nerve. Noenlunde friskt låter det likevel i Gonna Make You Love Me, When The Stars Go Blue og i Firecracker. New York, New York er også brukbar, selv om det blir en smule vel mye Springsteen-preg over den.

Gold er likevel ikke et dårlig album. Men de som hadde forventet en ny Heartbreaker vil nok bli skuffet. Men Gold er, om intet annet, i hvert fall et mye bedre produkt enn den siste til Bryan Adams.

Dagfinn Bergesen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.