Scroll To Top

Som en lek med volum og intensitet

Konserter 9. november 2003
Artister: Sjangre:
Karakter

(Store Sal, Oslo Konserthus, Oslo – søndag 9. november 2003)

Med seg hadde Mike Scott denne gangen Richard Naiff (tangenter/fløyte) og den legendariske Steve Wickham på fiolin. I andre sett ble bandet utvidet med ”rytmeseksjon” Geoff Dugmore (trommer) og Brad Waissman (bass).

Historien om the Waterboys er historien om den fantastiske låtskriveren og musikeren Mike Scott og hans musikalske univers. Tidlig på 80-tallet ble the Waterboys dannet. Bandet etablerte seg i musikkmiljøet med tre sterke album med sin svulstigpompøse poprock. Etter denne innledende perioden har the Waterboys tidvis vært et musikerkollektiv forankret i skotskirsk folkrock. Trafikken ut og inn av bandet har vært jevn, og tidvis har bandet også vært ikkeeksisterende da Scott har vært solo.

Scott advarte sitt publikum om at hovedvekten av første sett vil ligge på sanger fra den siste platen Universal Hall. Vissheten om at svært mange har kommet ”for å høre gamle sanger om igjen” skinner gjennom, – og det er også her hans utfordring ligger.

Styggpen sjarm
The Waterboys åpnet det akustiske settet med et par rolige sanger av nyere årgang og fikk dermed vist hvilken velsignelse det er at fiolinist Wickham er tilbake i gruppen. Sammen med Scotts karakteristiske stemme og Naiffs piano er stemningen satt i det de som tredje nummer fremfører Bring ’Em All In, fra Scotts soloalbum ved samme navn. Derfra har Mike Scott med sin styggpene sjarm ingen problemer med å nå frem til publikum. Han er sjarmøren og tyrannen som har alt under kontroll. Stemmen, fiolinen og pianoet jobber sammen. Vislete visking, rytmisk stakato og innimellom rått trykk. The Waterboys leker med volum og intensitet.

I tillegg til sanger fra den nye platen spiller The Waterboys særlig låter fra folkperioden på slutten av 80-tallet. Flere er hentet fra suksessalbumet Fisherman’s Blues (1988). Etter å ha spilt en låt fra albumet Room To Roam finner Scott ut at han gjerne vil spille en til fra platen. Da det viser seg at pianist Naiff ikke har så mange av disse på repertoaret utbryter Scott impulsivt ”remind me to give you a copy of that record”, før de likevel klarer å gi en strålende versjon av den vakre A man is in love. Før avslutningen av første sett har Scott dessuten sjarmert Oslo Konserthus med en teatralsk monolog om forrige gang han gjestet Oslo by.

Ut av plysjen
Andre sett suppleres med rytme, bass og fuzz. To til på scenen gir publikum et glimt av det musikerkollektivet som the Waterboys engang har vært. Scott synger vakkert og stygt ettersom det passer, mens Wickhams fiolin fremdeles er nerven selv når tempoet og lyden blir maksimert.

Når bandet spiller en rocka versjon av Strange Boat (fra Fishermans Blues) er det også åpenlyst at de har det moro. Scott hiver seg på knærne som en annen primadonna, og glemmer at hans publikum fremdeles sitter pent i plysjaktige stoler i Oslo Konserthus. Fra This Is the Sea hentes Medicine Bow og The Pan Within, også disse fulle av rytme og energi. – Og så kommer selve finalen, selveste Fishermans Blues. Dermed er det ikke lenger mulig for et fullsatt konserthus å sitte mykt i plysj, the har skapt heftig begeistring mellom stolradene.

Mike Scott går som kjent ikke av scenen når han har det gøy. Siste låt etterfølges dermed av the Waterboys eneste radiohit; The Whole Of The Moon, den lystige folksangen Bang On The Ear, deres versjon av Rolling Stones-klassikeren You Can’t always Get What You Want før de runder av kvelden med folketone Wild Mountain Thyme.

Scotthar de siste 10 årene virret rundt i sitt musikalske univers, tidvis som artisten Mike Scott og tidvis som gruppen the Waterboys med ujeve musikalske prestasjoner. Endelig har han klart å rettferdiggjøre å ta Waterboys-navnet tilbake. Med Universal Hall har Scottvirkelig funnet tilbake til det musikalske uttrykket fra en av the Waterboysbeste perioder, og dermed var det også suverent å gjenoppta kontakten med Wickham og hans fiolin.

The Waterboys valgte ikke enkleste vei til sitt publikum i Oslo Konserthus 9. november. Det var slett ikke de mest opplagte sangene som ble funnet frem. Nettopp dette gjorde denne konsertopplevelsen helt spesiell. The Waterboys fikk vist at de er så utrolig mye mer enn et knippe gamle hiter. For The Waterboys og Mike Scott øser fremdeles av sin energiske overflod, både som gode musikere og som et fantastisk liveband.

Om skribenten

kommentarer