Scroll To Top

Vet de gamle best?

Konserter 19. november 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – onsdag 19. november 2003)

Amerikansk indierock er ikke like hipp og interessant som den kanskje var på midten av nittitalet, og det er ikke like mange om beinet lenger. Slik skjer vel med de flese sjangre som hauses opp av pressen; se bare på hva som skjedde med britpop og grunge. Kopistene faller vekk når pressen finner nytt blod og de med klare visjoner og et mål med musikken har gått videre til bedre ting.

Grandaddy falt inn i undertegnedes verden med langspilleren Under The Western Freeway på slutten av nittitalet. Med et lydbilde som trakk like mye fra Pavement som fra Weezer, fant de sin egen nisje ganske raskt gjennom fine bidrag som Summer Here Kids og Go Progress Chrome.

Men det skulle vise seg at de ikke skulle bli stående i dette segmentet lenge, og Grandaddy utviklet seg etter hvert til å bli en sterk rival til den symfoniske poptronen til The Flaming Lips og Mercury Rev. Dette kom spesielt tydelig frem gjennom albumet The Sophtware Slump. Amerikanernes siste utgivelse, Sumday, spiller videre på disse trekkene, men makter ikke i like overbevisende grad å følge opp den glitrende forgjengeren.

Underholdende band
Men på scene er Grandaddy fremdeles et av de mest underholdende bandene i rocken akkurat nå. Allerede før de begynner sitt sett, står det klart frem at bandmedlemmene selv er klar over dette. Med tronen til frontmann Jason Lytle i sentrum av scenen – elektronikk, gitarer og keyboards – er det tydelig at Grandaddy virkelig forsøker å fusjonere ny teknologi med sine røtter i rocken.

Sinte kaniner
Resten av scenen er overstrødd med instrumenter, antenner og skarver. På lerretet bak scenen spilles det ut en kort film som trekker frem dyrekostymer og en illsint regissør. Det hele staver til slutt frem ordet ’intermission’, før en rekke kaninbarn forstyrrer opptaket og regissøren blir banket opp av sinte kostymedyr. Obskurt og rart, men herlig humørfylt.

Anonyme publikumsfriere
Sist denne anmelderen hadde gleden av å overvære Grandaddy i konsertsammenheng, var da de kom på besøk til Kristiansand og Quart, og hvor de den gang lot de direktesendte klippkuttede bildene fra scenen gå ihop med musikken. Dette konseptet gjør bandet umiddelbart mer tilgjengelig for publikum. Dessuten får de også en mulighet til å være mer anonyme på scenen uten å miste publikumsfrieriet sitt. For det er nettopp det som skjer med Grandaddy på scenen; de er egentlig ikke særlig utadvendte, men det helhetlige konseptet som gis publikum med deres deres konserter skaper likevel en følelse av at bandet gir publikum noe mer enn bare musikken.

På Rockefeller virker det hele deilig regissert, nærmest som et stykke på teateret. Alle sporene akkompagneres av små filmer på lerretet. Være seg stilstudier av cowboyer på ilsinte okser, boksende vepser i vintervær(!!) eller en Robert Duval i svart/hvitt. Grandaddy makter gjennom disse filmene å skape en bro mellom det rent kunsteriske og den popkunsten de ellers er så flinke å mane frem i musikken sin. Resultatet kunne blitt overdimensjonert, men det grepet de har om sitt eget uttrykk er istedet smakfullt ekte.

Denne anmelder tok seg ofte i å henfalle til det som skjedde på skjermen under konserten. Musikken ble likevel ikke satt ut av fokus. Lytle har opp gjennom årene skapt frem et lite låtunivers som fremstår som en deilig lapskaus av vår tids digitaliserte vokabular kombinert med de enkle ordene som beskriver følelsene. Noen ganger låter dette sågar som om gruppen egentlig ønsker å hente frem visjonene til eksempelvis The Band, og smøre disse ut over dagens mer polerte lydbilde.

Lyden er videre deilig ren, og fanger opp dynamikken til bandet på en ypperlig måte. Musikerne veksler raskt mellom nakent piano akkompagnert av vokal, til mer aggressive støyvegger. Gjennom hele konserten bæres dette frem på en utmerket vis. Responsen på låtene fra Sumday er ikke helt på samme nivå som når innslag fra The Sophtware Slump dukker opp, men det eksisterer en fin stemning gjennom hele settet, og alt Grandaddy foretar seg møtes av tilfreds applaus og brede smil.

Ett ekstranummer
Kun et ekstranummer dukker opp. Det er til gjengjeld et av Grandaddys aller sterkeste spor. He’s Simple, He’s Dumb, He’s The Pilot trekkes ut av en sikker instrumentering og resultatet er rent ut fullstendig nydelig.

Bak bandet manes det her frem en film som kanskje mer enn noe annet viser det landskapet denne gruppen beveger seg i. Med en miks av barn i snørik lek kryssklippet med eksosfylte bilder fra neonbyen, blir dette den perfekte ramme på det univers som trekkes frem i dette bandets musikalske uttrykk. Når publikum etter konserten går ut i oslonatta, er det utvilsomt som litt rikere personer…

Om skribenten

kommentarer