Scroll To Top

Peterskirken, poltergeist og peyote

Konserter 19. april 2004
Karakter

(Blå – Random System, Oslo, sondag 18.04.2004)

Den trøtte søndagen var nok skylden til at det denne kvelden ikke var fullt så mange i salen, men det gjorde ingen særlige utslag på stemningen. Et entusiastisk publikum strømmet over av applaus for de tre settene som trakk ulike veksler på det overnaturlige. Fra sakrale stemninger, gjennom hardtslående monsterstøy fra et poltergeist til endelig å ende opp i trancelignende primalrock, var søndagen en verdig avslutning på en spennende festival.

Kelly Davis
Det var ikke mange rockstjernefakter under Random System; de fleste som gikk opp på scenen gjorde det med høflige nikk og vink til publikum. Dette fikk kanskje sin topp i det Kelly Davis kjørte i gang sitt sett sittende bak en del av DJ-boksen. Kun synlig for en del av publikum la han rullende vegger av lyd over oss, små endringer i store deler av settet skaper noe av den samme følelsen av lyd som Deathprod klarer på sitt beste. I den urørlige lydmassen, gikk lyder i hverandre og skapte nye linjer man kunne følge. Dette medførte at man snart var ute på en stille reise for seg selv.

Davis klarte noe som få av de andre utøverne har klart – det var helt stille i hele lokalet mens han trakk ut lydlandskapet og la det som en dyne over salen. Etter hvert lempet han på med flere detaljer og endte opp med å skape veldig mye ut av veldig lite. Kun avbrutt av spredt hundeglam og en passerende bil.

Gert-Jan Prins
Der Kelly Davis fokuserte på endring i det stille, valgte Prins en helt annen vei inn i lytterens underbevissthet. Ved hjelp av den hvite støyen fra en fjernsynsskjerm og noen effektbokser mante han frem et lydbilde som kanskje klarer å illustrere hvordan det er å være fanget inne i en tv; som fanget av et poltergeist. Skjermens hvite støy skapte råfilm for Prins å manipulere som igjen så ut til å skape nytt råmateriale for manipulasjon. Et spennende uttrykk som viste nederlenderens visjoner på en strålende måte.

Det er likevel ikke alltid en glede å høre støy og det skal det kanskje heller ikke være. For under settet til Prins skapte han tidvis så sterke lydvegger at det nesten var vondt å høre på. Massiv bass ble blandet inn med hylende diskantfeedback og fikk hele kroppen til å riste. Det er nesten så kroppen ga etter og skillte seg i sine enkelte bestanddeler. Noen forlot lokalet under deler av settet og man kunne høre kritikk av settet da det var over.

Det kan være vanskelig å forklare hva som er interessen med musikk som gjør fysisk vondt for lytteren. Men det endelige svaret havner kanskje opp i grensebryting; man trenger denne musikken for å bli kvitt grenser og tøye sine egne begrep.

Animal Collective
Dette bandet har utgitt noen av de mest interessante utgivelsene innen eksperimentell rock på lenge. Med formen til et rockband og holdningene til et frijazzband ble det et spennende sluttresultat fra denne helsprø trekanten. To gitarer, litt trommer og en drøss effektbokser skapte et dronende nettverk av primalskrik, frirock og elektronika.

Animal Collective var malt i krigsmaling, trommeslager og støyboks Panda Bear hadde på seg en langhåra parykk. De begynte i det stille og bygget seg frem til et klimaks som larmet hakkende og slentrende på en høyst sjarmerende måte. Dette er en oppskrift som en rekke eksperimentelle rockeband benytter seg av for tiden, men likevel føles dette bandets tilnærming til formen noe annerledes. Det er en friere tilnærming til oppbyggingen av sporet her enn hos deres samtidige.

Ved hjelp av et enkelt, men effektivt, lysvalg klarte de å mane frem en tranceaktig følelse. De tre kastet seg hardere inn i musikken desto lengre ut i settet de kommer og langt ute i det tredje sporet banket de seg løs i et driv som stadig repeterte seg selv. Etterhvert forsvant deler av lydbildet, og til slutt var det bare feedback fra en gitar og bandets messende stemmer igjen. Før de brått stoppet. Da overtok publikum for det svette og lykkelige bandet, som ble overtalt til et ekstraspor av et lite, men hengivent publikum.

Årets Random System avsluttes på en nærmest perfekt måte og skaper store forventninger til neste års utgave; forventninger den ikke burde ha noen problemer med å innfri. Vi gleder oss!

Om skribenten

kommentarer