Scroll To Top

Nesten-skandale snudd til fuktig triumf

Konserter 18. juni 2004
Artister: Sjangre:
Karakter

Karin Park / David Bowie
(Norwegian Wood, Frognerbadet, Oslo – fredag 18. juni 2004)
Alle foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

Fotograf: Nils F. SkumsvollI forrige uke ble det klart at Karin Park ble gitt det ærefulle oppdraget å varme opp for selveste David Bowie. Som sagt, så gjort: Den populære svenskbergenseren inntok scenen i god tid før kveldens hovednavn og leverte et kort, men energisk sett.

Karin Park

Med tittellåten fra fjorårets debutalbum Superworldunknown sparket Karin Park Norwegian Woods andre dag i gang, et show som for øvrig forlengst var utsolgt grunnet kveldens internasjonale superstjerne som hovednavn på programmet.

Den talentfulle unge damen leverte et greit sett bestående av låter hentet fra debutplaten, og fikk med dette utvilsomt en unik sjanse til å vise seg frem for et litt større publikum enn hva hun er vant til. Det var likevel forholdsvis romslig og god plass for den andelen av publikum som hadde innrettet seg i gressbakken foran podiet.

Fotograf: Nils F. SkumsvollFikk vist seg frem
Med sine lett smittende poplåter sørget Karin Park for at de fleste kunne føle en viss temperaturøkning i det lette regnet som preget værsituasjonen i timene før Bowie skulle på. Til tross for dette utviste hun ikke akkurat en enorm utvikling som sceneartist siden hun først dukket opp som nykommer under by:Larm i Trondheim i fjor vinter. Like fullt; dama utsråler massevis av positiv energi og sitter etter hvert på et knippe låter som på sikt kan gi henne status som en musiker for fremtiden. Kanskje hun en gang i tiden til og med vil kunne stå i forhold til størrelsen på scenen hun trer inn på. Noe som i dette tilfellet nok syntes et par hakk for stort for Park og kompani.

David Bowie

Karin Park får ha oss unnskyldt, men det slår neppe ned som en bombe at det først og fremst var David Bowie festivalgjengerne hadde kommet for å se denne fredagskvelden. Det britiske ikonet gikk på scenen rett over klokken åtte, og bød på et godt over to timer langt sett bestående av låter plukket fra mannens imponerende karriere.

Med en forrykende intro som ledet an til klassikeren Rebel Rebel, var det hele med ett i gang. David Bowie smilte særdeles bredt og var tydelig i et godt lune foran sitt andre møte med hovedstadspublikummet på under ett år.

Fotograf: Nils F. SkumsvollNesten-skandale
Han fortsatte nesten like overveldende med Fame og fikk såvidt avsluttet Battle For Britain (The Letter) fra 1997-utgivelsen Earthling før en overivrig publikummer foran scenen kastet en uidentifisert gjenstand mot verdensstjernen (gjenkjent som en rød kjærlighet på pinne, om vi kan stole på andres observasjon). Bowie så nesten ut til å ville avbryte hele showet da objektet traff ham midt i venstre øye. Men etter et ikke direkte ubeskjedent raseriutbrudd fra stjernen mot synderen, som også mått finne seg i høylytt pipekonsert fra den øvrige massen, grep Bowie igjen tak i mikrofonstativet og fortsatte med Pixies-låten Cactus, som også er å finne på Heathen fra 2002.

Deretter synes det meste å gå lekende lett for David Bowie, som med en generelt ironisk tone kjørte gjennom en perlerad av låter hentet fra alle epoker gjennom ikonets snart førti år lange karriere. Den nå 57 år unge(!) musikeren viker tilsynelatende ikke fra noe som helst i forhold til hva han har gjort tidligere, og serverte det ene høydepunktet etter det andre. Mottagelsen fra de rundt 7500 fremmøtte var naturligvis upåklagelig, mens idolet selv ble hyllet som den musikalske guruen han er.

Fotograf: Nils F. SkumsvollTemperaturen steg tross tungt regnfall
Etter å ha kjørt gjennom et par mindre obligatoriske låter, Sister Midnight fra hans samarbeidsprosjekt med Iggy Pop på syttitallet og New Killer Star fra fjorårets Reality, var det klart for kveldens til dette punktets høyeste jubelrop da tonene fra All The Young Dudes ble introdusert som ”dette er IKKE Changes!”. Bowie hevet temperaturen ytterligere proporsjonalt med at regnet øste ned mer og mer da han påbegynte China Girl på kantonesisk(!). Dette kunne han naturligvis ikke fullføre, så det gikk derfor ikke lang tid før han avbrøt og startet på nytt. Denne gang med teksten fremført på originalspråket. Og om ikke dette var nok, så introduserte mannen neste låt som han ikke skal ha spilt live på over ti år: Life On Mars – til full jubel fra menneskemengden fremfor ham. Et nytt klimaks var med dette et høytidelig faktum.

Etter å ha tråklet gjennom åttitallsslageren Modern Love (fra Let’s Dance), Afraid (fra Heathen) og ikke minst tidløse The Man Who Sold The World, kom omsider endelig den ”egentlige” Changes før hovedaktøren fant tiden moden for å Fotograf: Nils F. Skumsvollskifte antrekk; til en liten jakke som ikke akkurat så ut til å varme verdensstjernen. Den relativt rolige The Loneliest Guy fra Reality fungerte kun som et mellomspill før vår mann fikk på seg en noe varmere gul fleesejakke med hette og ledet tilhørerne i retning en forrykende versjon av Hallo Spaceboy, hentet fra 1995-utgivelsen Outside, men her uten Pet Shop Boys som backingband.

Hitlåter på løpende bånd
Deretter kom de virkelig store hitlåtene på løpende bånd. Først ut var Under Pressure, her i duett med bandbassist Gail Ann Dorsey som for anledningen hadde tatt Freddie Mercurys plass (”fordi han dessverre ikke kunne stille i kveld”), og deretter en fantastisk utgave av karrierehøydepunktet Ashes To Ashes. The Supermen, Quicksand og Be My Wife fungerte nærmest som ubetydelige pauseinnslag før Panic In Detroit fra Aladdin Sane igjen løftet stemningen i amfiet.

En coverversjon av Velvet Undergrounds White Light / White Heat innledet deretter siste periode av hovedsettet som ble avrundet med en ubeskrivelig heftig utgave av I’m Afraid Of Americans fra Earthling og en alternativ, men lekker tolkning av 1977-klassikeren Heroes.

Selv om Bowie før dette sarkastisk avfeide ”fenomenet” ekstranumre som en litt tullete ting hvor ingen Fotograf: Nils F. Skumsvollvanligvis lar seg lure av at bandet går av scenen for så liksom ”overraskende” stige på igjen, var det grunn til bekymring da klokken nærmet seg kvart over ti, et tidspunkt som etter sigende er satt som grense for hvor lenge konserter kan pågå utendørs i hovedstaden.

En triumfferd
Men David Bowie og hans eminente band skuffet ikke! Etter et lite avbrekk etter hovedsettet, kom musikerne ikke så veldig overraskende tilbake på scenen og fullførte en trivelig, men våt kveld i Frognerbadet. Det gjorde de med energiske Suffragette City og udødelige Ziggy Stardust. Nøyaktig de samme to låtene som avrundet konserten i Bergen kvelden i forkant.

En ting som bør nevnes om David Bowie anno 2004 er at han synger oppsiktsvekkende bra om dagen, samt at materialet plukket fra utgivelsene fra de siste ti årene eller så, stort sett gjør seg betraktelig bedre fra scene enn på platene bidragene er hentet fra. Det skal naturligvis noe til å kunne tangere raden med klassikere fra glansperioden på syttitallet, men flere nye låter gled stilmessig fint inn i settet og ble alle fremført med stor overbevisning. Og da i særdeleshet nevnte I’m Afraid Of Americans.

Totalt leverte David Bowie og hans band hele 26 låter fremfor et smekkfullt Norwegian Wood, og med unntak av det forhatte og forhåpentligvis litt pinlig berørte individet som kastet greier på idolets øye, er det høyst tvilsomt at en eneste sjel gikk skuffet hjem fra Frognerparken denne våte, men likevel svært så triumferende fredagskvelden for den historiske briten.

Om skribenten

kommentarer